Når nå byggene som i hine hårde dager inneholdt meieriet og landhandelen på Ørnes er borte for godt, revet for å gi plass til et nytt leilighetskompleks, sitter vi som levde med dem igjen med minnene.
De som ikke vokste opp med de gamle bygningene er henvist til å se på bilder uten dufter og lyder som kan gi mening. Selv kan jeg når som helst lukke øynene og spole meg tilbake til levende bilder med både lyder og lukter. Jeg er neppe alene.
Byggene er døde ting i dobbelt forstand og har ikke gjort seg fortjent til noe gravøl. Det er menneskene som lever og virker som gir liv i bygninger og som skaper minner til å ta vare på, da som nå
Så, for dem som føler for det denne helgen: Løft din seidel i en skål for alle dem som drømte, elsket, bygde, levde og virket i de to byggene som nå skal bli til Lamarkgården på Ørnes.
Jeg kan fremdeles huske mitt første, skrekkinngytende tannlegebesøk i andre etasje over B. Lamark landhandel. Men det jeg husker bedre enn reimdrevne tannboremaskiner uten kjøling er meieriets butikkutsalg i bygningen ved siden av.
Fra minnebanken maner jeg fram bildet av ei dame i hvit frakk som tapper melk i mitt toliters aluminiumsspann med lokk. I disken står det brune melkeflasker med fløte. Duften av melk og lokalt produserte oster fyller et rom som summer av stemmer. På hjemveien snubler jeg og mistet melkespannet midt i osbakken, men det er en annen historie.
Som guttunge ble jeg særlig fascinert av nettopp meieriets travle liv. Dankertene med melk som kom inn fra gårdene rundt om, lastet opp på åpne lastebiler. Melkefabrikkens blanke rør og tanker for melk og fløte. Gummislanger med glohett vann som spylte melkerestene av det flislagte gulvet som forjagede spøkelser ned i slukene. Den søte duften av melk.
I underetasjen roterte digre ostemaskiner, eller hva det nå heter. Jeg nøt synet og sugde inn dette eventyret mellom folk som ikke hadde hjerte til å avvise nysgjerrige unger.
Publisert 30. april 2011
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar