Jeg ble tidlig klar over at det bor eventyrer i meg. En indre sitring over tanken på å oppdage nye steder, avdekke hemmeligheter og nyte smaken av det ukjente. Drømmene ble tent i møtet med fortellinger. Som i bladet Illustrerte klassikere. Og i de såkalte cowboybøkene.
Her var heltene besluttsomme, helstøpte og uredde mannfolk med en egen evne til å tiltrekke seg det motsatte kjønn. Selvsagt ble jeg fascinert og forført.
Vi kjøpte pistoler og la oss pladask på bakken for å få has på fienden. Jeg ofret ikke edderkopper og annet kryp en tanke. Eventyret levde i kroppen, og tiden sto stille noen timer.
Men noe manglet. Hesten. Cowboyens trofaste venn. Den som kom vrinskende mot ham straks han plystret, og som bar ham gjennom ørkener og øde landskap på vei inn i alle mulige typer umulige situasjoner – og helskinnet mot solnedgangen etter at oppgaven var løst.
Jeg var så heldig å ha familie som drev med gårdsbruk i ei bygd i indre Salten. Hit dro jeg som slåttehjelp, og fikk kjøre høyvogna med en blakk nordlandshest i spannet. Jeg syntes det gikk litt for sakte, men det er en annen historie.
For det var Mona jeg hadde blikk for. Hun gikk og beitet for seg selv en søndag da jeg kom forbi. Snill var hun, og lot seg mate med saftige gresstrå og sto stille mens jeg forsiktig klappet henne på flanken.
Jeg klarte ikke dy meg. En gutt må gjøre det han må. Så jeg ledet henne etter grimen mot en stubbe, og lot det stå til. Jeg og mærra Mona duvende langs elvebredden i solskinnet. Du verden for en lykke som kan finnes i et slikt ritt.
Publisert i Avisa Nordland 6. september 2013
Sett fra min vinkel 
Legg igjen en kommentar