Sett fra min vinkel

Jeg har nettopp levert denne månedens bidrag av plastavfall til gjenvinning og energiproduksjon. Denne gangen ble det tre sekker fulle av emballasje og bæreposer, i hovedsak hentet hjem fra dagligvarebutikkene i nærområdet.

For slik er det blitt. Det aller meste av det jeg handler i butikkene er pakket i plast på en eller annen måte – og så i plast utenpå der igjen i form av en bærepose. Trolig tar jeg vel med meg hjem minst 500 slike bæreposer per år.

Det passer godt til tallene i en rapport fra Klif (SFT) fra 2008. Her går det fram at vi nordmenn bærer hjem rundt én milliard plastbæreposer årlig, tilsvarende 15.000.000 kilo plast. Og når jeg leser at dette utgjør bare tre prosent av alt plastavfall, kan jeg regne meg fram til at den samlede mengden plastavfall i Norge er på rundt 500.000.000 kilo per år.

Rapporten konkluderer med at seks av ti bæreposer brukes som emballasje til resteavfall. Det stemmer godt i vårt tilfelle, og jeg noterer meg at vi er flinke til å sende resten til resirkulering via renovasjonsselskapet Iris.

Ifølge medieoppslag var den samlede produksjonen av plastbæreposer levert til EUs befolkning på 3.400.000.000 kilo i 2008. Dette fikk EU til å vurdere forbud mot plastbæreposer for to år siden. Jeg aner ikke hvor denne saken står i dag, men jeg har fått med meg årsaken.

Det er nemlig allment kjent at det går med ett kilo olje som energikilde og ett kilo olje eller gass som råstoff til produksjon av ett kilo plast. I tillegg er det slik at det ved forbrenning av ett kilo plast avgis to kilo CO2.

Det enorme forbruket av plast resulterer med andre ord i strie strømmer av penger inn i oljefondets umettelige mage. Så isolert sett burde vi kanskje glede oss og oppmuntre til mer bruk av plastemballasje.

Hadde det bare ikke vært for medaljens bakside – den miljøbelastningen bruken av plast potensielt representerer. Jeg får kompensere for å være oljelandinnbygger med å bli enda flinkere til å sortere plastavfall.

Publisert i Avisa Nordland 17. oktober 2013