Sett fra min vinkel

Jeg er kommet i tvil, og lurer på om det ikke er like greit å utsette konfirmasjonen noen år.

Jeg mener, til podene er klare til å gå gjennom det denne overgangsriten vel er ment å være – ei tid for avherding av barnenykkene for å gjøre seg klar til å tre inn i de voksnes rekker.

For å slå dét fast med det samme. Jeg tar ikke til orde for å avskaffe kirkelig konfirmasjon, eller den humanistiske varianten for den del. Begge leire bidrar her til refleksjoner over viktige etiske og moralske spørsmål i de unge hodene. Det trenger samfunnet mer, og ikke mindre av.

Tidligere fylte skolen til en viss grad denne rollen, som bærer av den kristne tradisjonen. Kirken hadde da også fri tilgang til å holde sin konfirmasjonsundervisning i skoletiden. Det er det nå slutt på, og skolen ble dermed fattigere på åndelig innhold, for å si det slik.

Nei, jeg tenker på den kommersielle biten, pengegaloppen som ser ut til å overskygge mye av det fine som skjer det året folk fyller 14 år.

En undersøkelse utført av Ipos MMI for DNB viser at en gjennomsnitts konfirmasjon nå koster rundt 40.000 kroner. Foreldrene må i snitt ut med 14.500 kroner i pengegave, pluss klær og utgifter til festen. Familiemedlemmer punger i snitt ut med rundt 1800 kroner for å holde stilen, mens venner av familien gjerne bidrar med rundt 700 kroner hver.

Tendensen bekreftes i en annen undersøkelse gjennomført av TNS Gallup for Danske Bank. Her går det fram at penger, mye penger, står på toppen av ønskelisten til nærmere 90 prosent av årets konfirmanter. Her svarer halvparten av foreldrene at de forventer at mer enn 20.000 kroner kan settes på podenes konto når gjestene er dratt.

Slik er det altså blitt, fordi mange har råd til det og fordi vi generelt hater å være dårligere enn andre. Og det er verdt å tenke over om det finnes en tendens til å bruke konfirmasjonen som en anledning til å sole oss i våre barns vellykkethet, målt i hvor høyt de verdsettes i kroner og øre.

I så fall har mammon har lagt sitt klamme favntak rundt konfirmasjonsfeiringen. I så fall virker den nok mot sin hensikt, dersom vi tar utgangspunkt i at de unge trenger noe å bryne seg på for å bli kjent med sine egne grenser, sin evne til å ta ansvar og å øke sin innsikt i hvordan dette samfunnet av mennesker er skrudd sammen.

Jeg har hørt mange fine konfirmasjonstaler, både i min egen familie og i selskap der jeg har vært gjest. Og jeg tenker at dette er en super anledning til å bekrefte tilhørighet og til å bruke ord som varmer og gjør godt.

Det gir mening å lete i kroken der vår omsorg for hverandre frister sin av og til litt kummerlige tilværelse. Faddere og foreldre går gjennom denne øvelsen før konfirmasjonen, og kommer ut med de fineste gavene konfirmanten kan få. Kanskje vi skulle innført en slik, årlig markering der vi forteller hva vi egentlig føler for hverandre når vi setter omtanken foran kritikken.

Publisert i Avisa Nordland 15. mai 2014