Sett fra min vinkel

Det er nå gått tre uker siden 3.933 ungdommer i Nordland leverte sine søknader til den videregående skolen. Loddene er kastet for alle dem som fyller 16 år i 2015.

For rundt halvparten av dem, som har søkt på linjer som skal lede fram til fag- eller svennebrev, finnes det ingen garanti for å få fullført utdanningsløpet.
For de flinkeste går det nok greit, men dessverre er det slik at altfor mange kommer til å oppleve porten til arbeidslivet som boltet og stengt.

Industrifylket Nordland har bruk for alle, men mangler ifølge tall fra Nordland fylkeskommune læreplasser til to av tre elever etter vg2.
Det innebærer at rundt regnet 1.300 av dem som til høsten starter på utdanningsløp i et yrkesfag ikke vil ha tilbud om læreplasser når de går ut av vg2 våren 2017. Det er den nakne sannhet, selv om det er store forskjeller fra fag til fag.

Det hører med til historien at Nordland ligger i toppsjiktet i Norge med til sammen 1.395 søkere til læreplasser, 12,3 prosent av det totale elevtallet.
Det speiler at Nordland har tradisjon for rekruttering til yrkesfagene mer enn det forteller om næringslivets og kommunenes evne og vilje til å ta imot lærlinger og lærekandidater.

Vi har før fortalt historien om Meløy, som er blant de beste i klassen på å skaffe læreplasser til yrkesfagelevene. Den saken har flere sider. På den ene siden har den videregående skolen lagt vekt på realitetsorientering av elevene sine om betydningen av lavt fravær og interesse for faget vist gjennom greie karakterer. Den andre siden av medaljen er preget av at kommunen og næringslivet har åpnet portene sine for de unge håpefulle.

Dette bør andre kunne lære av. For Nordland trenger et kraftigere oppsving i etablering av læreplasser enn økningen på 120 fra 2014 til 2015.

Da økonomiprofessor Erlend Bulvåg tidligere i år holdt foredrag under rådgiverkonferansen i Meløy, satte han ord på de unges møte med den grimme virkeligheten når knapphetsressursen lærekontrakter er fordelt på de heldigste.

Han beskrev det å ikke få seg lærekontrakt som å få juling på vei til juleballet. De med lærekontrakter får med andre ord svinge seg i ballsalen, mens flesteparten ligger utenfor og gråter i grøftene.

Ansvaret for å få skikk på denne skjevfordelingen ligger på flere, og da særlig på fylkesregjeringen. For dersom Nordland skal kunne hevde seg i konkurransen om innbyggerne og kompetansen, må våre unge få et tydelig signal om at det er bruk for dem alle.

Fortsetter vi som om alt er i orden, nytter det ikke å klage i ettertid.