Sett fra min vinkel

Jeg husker denne maidagen spesielt godt. Som at det satt en svær svartbak og tronet mellom fiskemåkene på taket av den digre betongbygningen, og at luften var mettet av lukten av hav og vått gress som livnet til i solskinnet etter et regnskyll.
Slik luft som er til å drikke av, og som fyller lungene med en friskhet som får blodet til å bruse i unge guttekropper — selv pingler blir modige.

Utfordringen drev meg videre. For jeg var akkurat blitt klar over hvor moren min pleide å være mens jeg var på skolen. Og nå sto jeg der, åtteåringen, utenfor den svære fabrikkbygningen Fiskagn ved Djupvika på Ørnes, med et intenst behov for å vite. Moren min var slukt av dette svære monstret av et bygg, Jeg vant over min egen frykt for det ukjente, og tvang opp den tunge ståldøra.

Den trange korridoren innenfor var fylt av en særegen duft av malte vegger og våte betonggulv. En svak dur steg opp fra fabrikkens indre, fra den blanke filetmaskinen som slukte seiskrotter og spydde ut innvoller, blod og bein i den ene enden og nyskårne fiskefileter i den andre. Ismaskinen blandet lyden sin med duringen fra fryseriets svære aggregat.

Jeg hadde sett dem tidligere, i likhet med levertønna som sto lengst ute på kaia og sendte ut sin særegne, feite eim av solvarm tran. Gjennom et åpent vindu strømmet lyden av taller som skramlet på stålhjul over ujevn betong, og måker som fråtset i fiskerestene som ble skyllet rett ut i havet, til bølgende stimer av sulten seimort som uten å vite det ble til kannibaler med vidåpne gap.

I det jeg åpnet den siste døren, ble jeg møtt av duften av nystekte fiskekaker, denne herlige blandingen av løk, muskat, pepper og mørnet hysekjøtt stekt i en blanding av smult og margarin. Jeg kjente den igjen fra kjøkkenet hjemme, og fra håret til moren min, som nå sto med ansiktet vendt mot meg. Surret av kvinnestemmer stilnet da jeg kom over terskelen til deres verden, igjen hang bare restene av lettbent latter.
Så brøt en av dem stillheten, mens hun fortsatte med sitt. Travle hender fanget i industriens grep av maskiner som aldri sto stille.

Da jeg kom ut igjen, hadde jeg en pose med tre gylne fiskekaker i hånda. Moren min strøk meg over håret før hun hastet tilbake til maskiner, stemmesurr og latter.

Jeg snuste inn duften av mai,tok en smakebit av fiskekaken og ruslet hjem.