Sett fra min vinkel

Det er lenge siden jeg tapte forståelsen av Oljefondet, den norske befolkningens sparefond til bruk for framtidige generasjoner. Tallene er blitt for store til at de er mulige å begripe sånn umiddelbart. Det er nok mange som har det sånn.

Derfor har jeg sjekket litt for om mulig å få bedre kontakt med tallenes tale. Og fant at verdien av fondet for 20 år siden var på 80.000 kroner per innbygger. I fjor økte verdien til én million kroner per innbygger, mens vi kunne fått 1,4 millioner kroner hver om vi tømte fondet i år. I mars passerte nemlig verdien av Oljefondet 7.000 milliarder kroner.

Over årets statsbudsjett er det til sammen bevilget 169 milliarder kroner fra Oljefondet, eller tett på 33.000 kroner per innbygger til smøring av det statlige maskineriet. Til sammenligning vokste verdien av fondet med 544 milliarder kroner i 2014, og – hold deg fast – med rekordhøye 581 milliarder kroner bare i løpet av årets første tre måneder.

Oljefondet er nå det største fondet i sitt slag i verden. Det har aksjer i 9.000 selskaper og forvalter eierinteresser i 75 land. Oljefond-sjef Yngve Slyngstad har 450 ansatte i staben sin, samt 60 eksterne forvaltere verden over som investerer oljepengene våre med gunstige bonuser som gulrot. Samtidig mener sentralbanksjef Øystein Olsen at det er på tide å skru igjen oljekrana. Årsaken er at økonomene mener veksten i de offentlige utgiftene ellers vil spise opp veksten i fondet innen det er gått ti år. Slike festbremser har ikke politikerne for vane å høre på mer enn de må, uansett farge. De svinger mer enn gjerne ansvarlighetsfanen i valgvinden, men elsker de gode formål straks taburettene er vunnet.

Penger har ingen moral, men en tendens til å trigge umoral. De etiske dilemmaene står i kø for Ola og Kari, som sliter med at de bor i et land som lider av offentlig fattigdom samtidig som statskassen flommer over av penger. Norge, som på grunn av Oljefondet er blitt den rike mannen i Europa, stenger portene sine så godt det lar seg gjøre for de elendige som strømmer ut av krigs- og kriseherjede land i Afrika og Midtøsten. Mens land som Tyrkia, Jordan, Italia og Hellas mister pusten i dragsuget etter dem som strømmer inn over grensene, holder norske politikere for øyne og ører mens munnen plaprer i vei om hvor vanskelig alt vil bli dersom vi tar imot mer enn 8.000 av dem over tre år. Det er like mange som vil drukne i Middelhavet over to år, basert på tallene for 2014.

Vi er blitt så rike at vi har mistet bakkekontakten. Så rike at omsorgen for bruken av grunkene er blitt selve saken. Det finnes dem som tror at om vi nå hadde holdt ei folkeavstemning, så ville folket hatt lettere for å si ja til å begrense adgangen for mørkhudede arabere og afrikanere, enn til å si ja til å være barmhjertige naboer på en klode som holder på å forgå.