Sett fra min vinkel

Ifølge den iranske professoren Hossein Askari handler ikke grunnverdiene i islam om verken sharialover eller dannelse av religiøse stater. Tvert imot, påpeker han at flere vestlige demokratier styres mer etter Koranen enn land vi tenker på som islamske stater.

Det kom fram i 2014 da han som leder av en forskergruppe ved Washington University i USA presenterte en undersøkelse som sjokkerte mange. De hadde satt sammen en indeks basert på de aller viktigste verdiene i Koranen, for så å undersøke hvordan styresettet i ulike land speilet disse verdiene.

Norge viste seg å være blant de ti mest muslimske landene, mens eksempelvis Saudi-Arabia kom på 91. plass. Årsaken, forklarte Askari, er at et land ifølge islam skal ha gode og velfungerende institusjoner, der lederne følger de samme lovene som innbyggerne. Samfunnet skal være basert på økonomisk og politisk frihet, mens korrupsjon og utarming av samfunnet ikke er greit. Ifølge Koranen er det også strengt forbudt å undertrykke et lands innbyggere.

Dette forteller ikke alt, men noe viktig. Nemlig at muslimer verden over prøver å forså sin egen religiøse identitet gjennom å tolke Koranen ut fra et nåtidig ståsted.

Den norske samfunnsdebattanten Bushar Ishaq sier det slik i Klassekampen lørdag: «Muslimer flest har et humanistisk verdigrunnlag og ser ikke på islam som et politisk program, men som et moralsk kompass.» Hun snakker vel å merke her på vegne av muslimen i gata og ikke om lederne i de landene som har utviklet teokratiske styresett.

Jeg tolker dette som en måte å gjøre opprør på som vi kjenner igjen fra vår egen, vestlige kultur. For inntil ganske nylig var nemlig vårt samfunn preget av begrensninger basert på bokstavtro tolkninger av Bibelen. Tenk bare på bakgrunnen for debatten om kvinnelige prester og biskoper og på de homofiles kamp for å få gifte seg i kirken.

Vi har skilt kirke og stat og har i dag et rent sekulært styresett, som altså hylles av muslimer som lengter etter det samme for sine samfunn og nasjoner. Derfor tenker jeg at vi gjør best i å leve etter det vi sier, og ikke si én ting og gjøre det motsatte. For dette handler ikke bare om folkeskikk, men også om en moralkodeks som er felles for hele menneskeheten.

Som gode medmennesker må vi derfor prøve å forstå også det vi ikke kan akseptere. Det er nødvendig dersom vi skal kunne ta imot mennesker fra andre kulturer på en måte som er oss verdig. Og da kan vi ikke la våre standpunkter, argumenter og handlinger styres av føleri og frykt.

Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste dersom vi opptrer som om det er islam vi bør frykte. For kimen til inhumanitet bor i oss alle, og den kan spire like godt i kristne som i muslimske samfunn, har vi sett.