Sett fra min vinkel

Jeg kan huske at de voksne satt i hagen og koste seg i sola, med saft og slentrende samtaler. 

Selv var jeg av den urolige typen, alltid på leting etter noe spennende å gjøre. En tiåring med sans for eventyr.

På vei opp på rommet mitt kom jeg på at pappa hadde et skrin der han hadde svartkrutt og haglpatroner som han kunne lade selv. En uimotståelig utforskertrang meldte seg.

Kort fortalt fant jeg på at jeg kunne lage min egen kanon. Jeg stormet ut, og hentet et halvannen meter langt, galvanisert vannrør i uthuset, ei metallsag og noe treverk til jobben. Så satte jeg i gang med det som kunne endt med forferdelse.

Dét er slikt som unge gutter ikke har tid til å ta i betraktning. Iallfall ikke jeg. Ikke når muligheten for praktisk forskning melder seg.

Kanonen ble til mens jeg jobbet med den. Først skar jeg et hakk for å lage et tennhull inn til kruttet. Så drev jeg inn en treplugg i enden, og midt i den banket jeg inn ei avlang mauserkule.

Og til slutt sikret jeg tennhullet med et metallstykke som jeg banket forsiktig på plass slik at det kunne skyves fram og tilbake. Så helte jeg inn en passelig dose svartkrutt og 10–15 rypehagl gjennom løpet. Deretter var det bare å binde fast kanonen i vinduskarmen på rommet mitt, og sikte den inn mot ei stor bjørk 20 meter unna. Her forventet jeg å finne spor etter ladningen når det hele var over.

Jeg kan huske at jeg skalv litt av spenning der jeg sto med fyrstikkesken i hånda og vurderte situasjonen. Et vist alvor snek seg inn mens jeg la opp strategien for det avgjørende øyeblikket. Her måtte jeg sikre meg mot unødvendige uhell. Lite visste jeg da om hva som skulle skje.

Enhver idiot med litt forstand på trykk og mottrykk kan nok tenke seg til hvordan det måtte gå. For løpet var tett på 1,5 meter lenger foran enn bak ladningen. Dermed ble det ikke like lett å få blyhaglene til å fly som jeg hadde tenkt.

Nok om det. Jeg tente på det synlige svartkruttet, skjøv metallstykket hastig over tennhullet, og kastet meg til siden. Du verden som det smalt.

Det første jeg så var ei bjørk som var like hel. Så fikk jeg øye på hullet i veggen bak kanonen min, der mauserkula hadde gått inn på tvers. Og til slutt så jeg flerren i taket der metallstykket hadde skåret seg inn.

Så kom mamma stormende inn.

Publisert i Avisa Nordland 20. februar 2016.