Sett fra min vinkel

Den kom helt uforberedt på meg. Følelsen av å være i fritt fall.

For jeg holdt egentlig med på noe som skulle gitt den helt motsatte effekten.

Jeg kan ikke huske hvor jeg var i huset vårt, men jeg husker utmerket godt hva jeg holdt på med, der jeg lå på magen og leste i tegneseriemagasinet «Daffy», som inneholdt flere ulike historier basert på Walt Disneys «Looney Tunes». Jeg skulle kose meg, men opplevde i stedet å bli konfrontert med et av livets skumleste mysterier.

Det kan jeg takke Henry Hauk for, den troskyldige Henry «Chickenhawk», som først ble kjent i tegnefilmene om ham, hanefar «Leghorn» og hunden «Bernyard Dawg». Jeg var fascinert av kjekkasen Henrys ekspedisjoner alene utenfor familiens trygge reir. Han strevde alene med å finne sin plass, og traff en nerve hos meg.

For selv om Henrys natur er å spise kyllinger, framstår han i tegneserien som ufarlig for de uskyldige små fordi han egentlig ikke vet hvordan en kylling ser ut. Derfor havner han stadig i hanefars feller, eller med å bli mobbet av hønene.

Inntil han en dag lyktes med sitt forsett, slik jeg husker det. Med sin kjekke pannelugg av brune fjær kunne han endelig triumfere med klørne sine på brystfjærene til ei høne med kryss i øynene. Den så død ut, og jeg fikk sjokk. Opplevelsen var traumatisk så det holdt.

Den er vanskelig å beskrive, fornemmelsen som strømmet gjennom kroppen da, fra hårrøttene og ned. Jeg var vel ni år og hadde for så vidt innsett at livet er forgjengelig, både hos dyr og mennesker. Nå, i brøkdelen av et sekund, innså kroppen min det, og erkjennelsen tok form utenfor min kontroll.

Du må gjerne kalle det for dødsangst, men dén kom liksom etter hvert. Marerittene også, og behovet for å være under teppet hos foreldrene mine om natten.

Den gode tryggheten var gått tapt, den jeg kunne pynte innsiden av min egen, varme kokong med når tilværelsen ble vanskelig.

Samtidig ble jeg sparket ut på den lange veien til å bli voksen – til å forstå at alle mennesker er like sårbare.