Sett fra min vinkel

Den vestlige verden befinner seg i en psykiatrisk hengemyr, hevdet lege Gisle Roksund i Aftenposten her om dagen. Bakgrunnen er at bruken av psykiatriske legemidler har økt betydelig i takt med at tilstander som før ble sett på som normale i økende grad blir til diagnoser med tilhørende resepter på piller.

Noen av oss er skrudd sammen slik at de oppnår bedre livskvalitet og et lengre livsløp når de tar medisinene legen eller psykiateren har skrevet ut. Roksund og en rekke andre fagfolk mener imidlertid at dansen rundt pillene har gått for langt.

I boka «En psykiatrisk epidemi» av vitenskapsjournalisten Robert Whitaker stilles det et interessant spørsmål.

Dersom nyere psykiatriske legemidler er så gode som legemiddelindustrien og psykiatere vil ha oss til å tro, hvordan kan det da være slik at psykiske lidelser har eksplodert i samme tidsrom som disse nye legemidlene har vært på markedet?

Det Whitaker har gjort er å undersøke forskningen som ligger til grunn for dagens omfattende bruk av psykiatriske legemidler. Allerede på 1980-tallet kom det fram at psykiatriske legemidler kan skape kjemisk ubalanse i hjernen. Forskning på langtidsvirkninger de siste 50 årene tyder på at slike legemidler øker sannsynligheten for at brukerne kan bli kronisk syke, få svekket funksjonsevne, og bli mer utsatt for psykiske lidelser.

Fra mitt ståsted som lekmann og helsejournalist høres det ut som om slike legemidler kan koke hjernen på folk.

De psykiaterne og legene som nå rister på hodet bør tenke over om de som andre høyt utdannede mennesker overvurderer betydningen av sine egne fagfelt. De vet også at det aller meste av forskningen på slike medisiner finansieres av legemiddelindustrien, i samarbeid med psykiatere som gjennom arbeidet med diagnosemanualene passer på at symptomer og anbefalt medisinering passer som hånd i hanske.

I siste instans har folk et selvstendig ansvar for sine egne liv, og for hva de putter i seg og tillater gitt til sine egne barn. Dersom mange nok sier nei til eksempelvis lykkepiller, vil de utøve en forbrukermakt som kan sette en stopper for produksjonen av slike medikamenter. For lønnsomheten i legemiddelindustrien henger samme med mulighetene for økt salg – ikke for økt grad av helbreding.

Det handler om å leve, og ikke bare om å overleve i møtet med livets grunnleggende usikkerhet. Jeg antar at leger og psykiatere ville gjort en vel så god jobb om de valgte å klappe igjen medisinhåndboka og anbefalt kurs i livsmestring og delt ut grønne resepter i stedet for piller – så ofte som mulig.

For depresjoner og angst kan snus til mestring og livsglede dersom prosessen ikke punkteres med kjemiske midler.

Publisert i Avisa Nordland 20. april 2016