Publisert av: Johan Arnt | juli 14, 2009

Steinrik drøm i hagen

Dersom jeg, mot alle odds selvsagt, en gang blir så inn i hampen rik at jeg mister bakkekontakten, vurderer jeg å flytte litt høyere opp i terrenget. Livet skal være lettere i høyden, og så kan jeg jo spare litt på det også, tenker jeg.

I Lill Lindfors’ sang om det å bli rik (Om jag blir rik nån gång) er drømmen å ligge på en luftmadrass og drikke dyr fansk vin i sin egen kirke til musikk fra en innleid organist. Det blir for smått for meg.

Jeg vil heller kjøpe meg en stadsmessig seilbåt med eget mannskap. Jeg vil ha noen skikkelig dyre biler og motorsykler, og ei hytte ved fjorden, ei på fjellet og ei langt inne i en dal der jeg kan trekke meg tilbake og leve i ensomhet når jeg får noe å være sur for.

Jeg tenker den må være et helt annet sted enn der jeg bor. Men den må minne meg om dalførene i høyden i gamlelandet slik at smerten blir til å bære. Og blir den det ikke, kan jeg jo bare ta meg en tur enda lengre opp der lufta er friskere og jammerdalen ligger langt under meg.

For det er opp jeg vil. Bare opp. Dersom, eller når jeg blir steinrik, altså.

Her jeg ligger på ryggen i hagen min og ser opp mot snøflekkene i mitt lokale alpelandskap, drømmer jeg om hvordan jeg skal komme meg i en slik posisjon.

Regnestykket, for det er det det handler om, er i grunnen enkelt: Framtiden er sikret dersom jeg kan få mange nok landsmenn til å betale meg et passe stort beløp hver, fem-seks dager i uken, året rundt, gjennom lokale hjelpere. Når det maskineriet er i gang, er det bare å plusse på med mange nok svensker og dansker – det er til å bli svimmel av.

Massene betaler gjerne bare de tror de egentlig slipper billigere unna. Slik er den norske folkesjelen. Alle drømmer om å bli rike – og så er det jeg som skal bli rik av det. Rene magien, spør du meg.

Problemet jeg må unngå er at andre spiser av lasset. Jeg har mer lyst til å kjøpe meg ei flott seilskute med eget mannskap til 100 millioner kroner enn å betale 10 millioner og kanskje mer i årlig formueskatt. Det høres kanskje rart ut, men tanken på at andre kan komme til å snylte på de pengene jeg har gjort meg fortjent til, plager meg umåtelig i sene nattetimer.
Hagen min må jeg passe på, tenker jeg, slik at ingen roter til det jeg har plantet og avkastningen blir redusert. Ingen blir rike av å ta til takke med mindre enn det som er maksimalt mulig. Alle må jo skjønne dét.

Publisert i Avisa Nordland juli 2009

Publisert av: Johan Arnt | juni 13, 2009

Færre folk i Meløy?

Jeg blir inderlig forundret over de virkelighetene jeg tidvis får inn med morgenkaffen – fra avisen altså, og ikke minst den jeg selv lever av å skrive i. I forrige uke endte kaffen nesten i vrangen.
Denne «virkeligheten», som har sin rot i Statistisk sentralbyrås framskriving av folketallet fram til 2030, forteller at Meløy er den kommunen i avisens dekningsområde som vil miste flest innbyggere de kommende 20 årene: Det skal bli 416 færre folk i Meløy.

Meløy er i dag den tredje største kommunen i regionen, med 6641 innbyggere ved årsskiftet. Per 1. første kvartal i fjor hadde 6602 folk sin adresse i Meløy, som er det laveste folketallet etter 1950.
Det høyeste (7537 innbyggere) ble ifølge kommunens hjemmeside målt i 1965. Siden har det gått nedover, inntil i fjor sommer da de fleste lokale eksperter mener å ha merket at bunnen ble nådd.

SSB er uenig, tydeligvis, og jeg lurer på hva de tenker på. Potensialet for nye jobber er ikke regnet inn i modellene. I stedet bygger SSB sine prognoser på vår antatte evne til å formere oss. Slikt blir det tull av.
Hovedårsakene til det høye folketallet i Meløy i 1965 var stor tilflytting etter Norsk Hydros etablering i Glomfjord, og det at folk var enormt sugen på å lage barn rett etter krigen. Til tross for færre familigrupper den gangen enn i dag førte fenomenet til rekordhøye folketall i den unge industrikommunen.

Distrikter med synkende folketall er ikke noe nytt. Og for et par tiår siden gikk ordførere i fleng ut med produksjonsstimulerende tiltak. Det gjaldt å få de unge, som man mente hadde lagt seg til overdreven bruk av prevensjoner, til å gi seg hen i halmen for å berge kommunenes inntekter.
Fånyttes, tenker jeg. Det er ikke nok å produsere barn for å få en mer erektisk kurve på statistikken. For jo flere barn som ser dagens lys i en distriktskommune, jo flere vil melde flytting i neste omgang etter at podene er ferdig utdannet.

Det er nok tilgangen på arbeidsplasser som regulerer folketallet i størst grad. Og uten en gyldig prognose for utviklingen av næringslivet, blir slike framskrivinger like fulle av hull som den berømte sveitserosten.
Det er selvsagt mange faktorer som spiller inn for å få folk til å fortsette å bo et sted, som gode fritidstilbud og tilrettelegging for barnefamilier. Her blir Meløy stadig bedre. I tillegg har kraft- og industrikommunen et blomstrende næringsliv, både i nordre og søndre Meløy. Jeg gjetter på at vi blir minst 416 flere folk i Meløy innen 2030.

Publisert i Avisa Nordland juni 2009

Publisert av: Johan Arnt | mai 29, 2009

Google Wave

I løpet av dette året kommer Google med det som nå ser ut til å innlede en helt ny måte å samhandle på – Google Wave. Fra før er vi invitert til å lagre innholdet på datamaskinene våre på eksterne servere (i skyene – Cloud). Nå får vi mulighet til å lagre samtalene våre der også. Microsoft Outlook, med sine begrensninger både når det gjelder lagring og organisering, får nå en avløser som byr på helt nye måter å organisere kommunikasjon på. Det som før var elektroniske brev, avløses nå av noe som kan kalles for tekstsamtaler, der det du skriver kan leses ord for ord mens du skriver det.

Google Wave tilbyr nemlig en ny form for samtale. Den enkelte wave er en dialog som bølger fram og tilbake. Alt som skrives (sies) blir tatt opp (lagres), og hele samtalen kan senere studeres – innlegg for innlegg i den rekkefølgen de ble publisert. Samtidig har du ikke brukt en eneste byte av din egen datamaskins lagringskapasitet.

Ulempen, vil noen kunne si, er at alt du har sagt finnes lagret på en ekstern server og slikt sett potensielt tilgjengelig for andre som får tilgang til din påloggingsinfo. Denne utfordringen må løses før Google kan sies å ha lyktes med sitt prosjekt.

Her er noen av mulighetene.

  • Skriv inn din kommentar hvor du vil i en mail du ønsker å svare på, og ikke bare i topp eller bunn slik du er vant til.
  • Straks du begynner å skrive vil den du responderer til kunne lese ordene etter hvert som du skriver dem, og du på samme måten når vedkommende skriver sitt tilsvar.
  • Du kan spole dialogen tilbake til start, når som helst – og se hvordan den utviklet seg, steg for steg.
  • En gruppe personer kan samarbeide om redigering av same tekst samtidig. Alle kan se hva de andre skriver mens teksten utformes.
  • Blogg-implementering – enhver wave kan vises parallelt ved å lime inn en kode i en hvilken som helst blogg eller nettside (embedding).
  • Twave = Twitter + wave. Twave er en klient for full integrering av Twitter. Motta meldinger, skriv meldinger og søk i Twitter.
  • Du kan dra med deg filer inn i en wave for å dele dem med andre – som bilder, grafikk og tekster. Eksempelvis kan to eller flere etablere et felles fotoalbum, ved at flere drar sine bilder over i samme wave – hvorpå de kan skrive inn bildtekster under hvert sitt bilde samtidig eller når det passer.
  • Google wave har en avansert stavekontroll som ikke bare sjekker om du skriver ordene korrekt, men som også sjekker konteksten for gramatiske feil.
  • Til overmål kan du la Google wave oversette det du skriver til det språket gruppen ønsker å kommunisere på – som fra fransk til engelsk.
  • Ny standard for blogging

    Det er allerede nå lett å skjønne at Google Wave vil komme til å endre måten bloggere skriver sine innlegg, og hvordan blogglesere leser blogger og kommuniserer med bloggeren.

    RSS-feeds vil bringe blogginnlegget rett inn i en wave hos blogglesere som følger bloggen straks du har publisert det. Der kan leseren(e) legge inn tips, skrive inn egne erfaringer og legge til ny informasjon, direkte hvor som helst i det opprinnelige innlegget. Bloggerens tekst forblir den samme, mens den nye informasjonen ligger inne i denne teksten med informasjon om hvem som har skrevet hva og når det ble gjort.

    På denne måten blir bogger og blogginnlegg allemannseie på en ny måte enn tidligere. Bloggerens ideer og tanker blir delt med andre, som kan bringe dem til nye nivå og gi dem nytt liv i stadig nye runder.

    Lesere som før var låst til å kommentere blogger i tilknytning til innlegget, vil dermed nå være frie til å dele og videreutvikle bloggerens skrevne tanker ved at innlegget lever videre i bloggleserens wave i vedkommendes eget sosiale nettverk.

    Dette igjen vil føre til at færre lesere vil lese blogginnlegg på bloggerens domene. Konsekvensen er at bloggere som til nå har tjent noen kroner på å selge annonseplasser vil kunne miste lesere som på denne måten får innlegget levert på døren i ulike formater. Konsekvensen blir trolig at annonsene blir erstattet av grep som sponsede lenker i teksten, eller at bloggeren selger retten til å skrive artikler i bloggen sin til annonsører som ønsker oppmerksomhet.

    Ta en titt på denne:

    Publisert av: Johan Arnt | mai 28, 2009

    Nye erfaringer

    Studiet Multimedial nettjournalistikk ved Høgskolen i Bodø er nå over. Sju måneder med fokus på produksjon av saker med tekst, bilder, video, lyd og lydbildeserier har gitt meg innblikk i det som for meg er helt nye fortellerteknikker. Blant annet har jeg lært at publisering av multimediale journalistiske produkter på nettet byr på nye utfordringer, og da særlig når det gjelder å bli fortrolig med de teknologiske hjelpemidlene.

    Alt i alt et svært nyttig studium for meg.

    Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg følte meg som en novise i bruk av redigeringsprogramvaren da jeg produserte denne saken som en del av studiet:

    Med lokalavisa som prekestol

    Foto: Johan Votvik

    Utrettelig leter de gamle øynene gjennom ei bok med to tusen år gamle tekster etter budskap til et nytt, åndelig ladet leserbrev til lokalavisa.

    Les mer:

    Publisert av: Johan Arnt | mai 26, 2009

    Om å tjene penger på journalistiske produkter

    Det er enkelte ting som står klart for meg når jeg spekulerer på nettjournalistikkens framtid og muligheten for å tjene penger på journalistikk på nett.

    Hybride løsninger, der et mediehus etablerer et nettsted for å se om det er mulig å få høy nok trafikk til å kunne tjene seg rik på salg av annonseplasser, vil måtte basere seg på forretningsmodeller der eierne vil føle frykt for at nettversjonen skal spise for mye av inntektene fra papiravisen. Årsaken er enkel: Annonsørene er de samme, og markesføringsbudsjettene deres er i utgangspunktet begrenset. Så lenge annonsøren satser det meste av sitt annonsebudsjett på papiravisen, er papiraviseierne tilfredse. Den dagen de trekker seg ut av papiravisen for å satse på nettannonsering, er det krise i mediehuset.

    I tillegg kommer at prisen for annonsering i nettmedier har gått ned over tid (både for CPT/CPM og CPC) fordi de store nettstedene med svært høy trafikk har blitt presset til å gjøre det. Det er nemlig grenser for hvor langt pris og trafikktall kan følge hverandre. Dersom antall sidevisninger per døgn eksempelvis øker med 100 prosent i løpet av tre måneder i forhold til konkurrerende nettsteder, vil prisen for annonsering per tusen visninger (CPT) gå ned i det samme tidsrommet i det ledende mediet. Konsekvensen ligger i uttrykket «The winner takes it all». På ti år er prisen redusert til ned mot 1 prosent av hva den var, alt avhengig av hvilken nettside det er snakk om – og den fortsetter å synke. Størrelsen på nettmediet ser ikke ut til å ha noen betydning – det er i dag i realiteten svært få som tjener penger av betydning. De aller fleste er rene tapsprosjekt.

    Det er ingen vei utenom. Webavisene må basere seg på andre forretningsmodeller enn papirmediene. Rupert Murdoch annonserte i begynnelsen av mai at han i løpet av sommeren ville innføre brukerbetaling for tilgang til Times Online og Sun online. Det har fått en hel nettverden til å lytte med store ører. For den karen sier neppe noe om dette ubegrunnet. Nå skal det tjenes penger.

    Jeg er overbevist om at det beste for nettavisene i den nye virkeligheten vil være at de får utvikle seg som egne selvstendige forretningsområder utskilt i egne selskaper, uavhengig av å måtte stå til ansvar for papiravisenes økonomiske problemer. Samtidig tror jeg ikke dette er den store utfordringen, nettopp fordi det er et rent eierproblem – et problem som dreider seg om premissene for å få mest mulig igjen for investert kapital.

    Det store spørsmålet er hva slags innhold som egner seg for de nye forretningsmodellene. Hva er brukerne villige til å betale for, og hvilke brukere er det snakk om? Målgruppen må med andre ord har penger å bruke som føles som vel anvendt, og det for innhold som gir noe igjen for investeringen. Generelt innhold, som like gjerne kan nytes i en blogg eller gjennom sosiale medier, overlever neppe. Journalistene må kunne by på noe mer, og da holder det ikke i lengden å by på overfladiske glimt av virkeligheten.

    En journalist med tilstrekkelig forankring i et stoffområde, og med et nettverk som gjør ham eller henne i stand til å publisere kompetent innhold som oppfattes som oppdatert og nyttig for brukeren, vil kunne bidra til at mediet opparbeider den nødvendige tiltrekningskraften. For de nettmedier som skal tjene penger på journalistisk innhold, vil være avhengig av et omdømme som uunnværlig eller noenlunde nødvendig i markedet. Det betinger vilje til å satse på en noe dyrere journalistikk enn det mediehusene ser ut til å ha råd til i dag.

    Det tenker nå jeg.

    « Newer Posts - Older Posts »

    Kategorier