Sett fra min vinkel

Det kan være en tøff affære å gå i skogen når det er sent på kveld. Særlig når du er åtte år og akkurat blitt skikkelig klar over at livet umulig kan vare evig.

Jeg vet hvordan det kan være. For jeg har vært der, og kjent på hele registeret av følelser.

Det var høst. Skumringen hadde akkurat sneket seg rundt husnovene. Litt lummert. Vått i gresset. Og jeg sto der ved grinda fordi måtte ut for å hente ei øks jeg hadde hatt med meg ned i dalsøkket ved elva tidligere på dagen. Grøss.

Skulle jeg gjøre det? Hadde jeg noe valg? Hvordan ville det ta seg ut om jeg lot være? Tankene raste rundt, som det så visuelt heter, og jeg landet på det uunngåelige svaret for en gutt av mitt kaliber. Det fikk bære eller briste.

De første skrittene gikk med til å orientere seg. Jeg gikk tross alt på en sti jeg var fortrolig med. Øynene søkte etter tegn på fare, og ørene hjalp til så godt de kunne. Det er ikke så lett å høre de svake lydene av farlighetenes luskende føtter og lette vinger. Det hjelper å åpne munnen, og aldri har jeg vel gapt mer enn denne kvelden.

Etter ti-tolv meter på stien måtte jeg ta et nytt valg. Jeg kunne enten gå inn i de dunkle skyggene under de store grantrærne, eller ut av stien mellom bregner og trær.

Jeg valgte bregnene. Skumle skygger rommer atskillig flere farer enn noen bregner kan, selv om de når en opp under armene. For det finnes ingen uhumskheter her nord som kan bite en i føttene.

Det er i hodet det skjer, der vi har mesteparten av sanseapparatet plassert. Det er som om verden blir til som en forlengelse av tankene og følelsene. Jeg gikk der, sakte mellom trærne, med ei boble som utvidet seg til sidene og foran meg. Ei boble som når som helst kunne eksplodere i grufulle lyder og bevegelser. Livet sto på spill, og jeg tok til å nynne på barnesangen Ingen er så trygg i fare.

Etterpå, da jeg sto ved grinda med øksa i hånda og så meg tilbake, var all fare avblåst. En følelse av seier rislet gjennom kroppen, og jeg sprang lett over gresset mot huset vårt.

Publisert i Avisa Nordland 12. juni 2014

Jeg kan huske at jeg kjente hjerteslagene helt ut i øreflippene da jeg etter den korte spurten kastet meg ned på bakken. Brystkassen gikk som en blåsebelg på høygir. Øynene, store som egg og med utvidede pupiller, søkte hvileløst etter mulige fiender.

Klamme fingre holdt om pistolsjeftet med hvite knoker. Jeg visste hvem jeg hadde rundt meg. Det var ingen nåde i øynene som så etter meg i tussmørket mellom trærne. Livet sto på spill. Akkurat dét var jeg helt sikker på

Septemberkvelden var lummer. Rundt om i husene i Skipperbyen på Ørnes stelte mødrene til kveldsmat til dem som var for små til å være ute blant ulvene. Lite visste de hva som foregikk i lia ned mot elva.

Her var jakten i gang. Politiet var i hælene på superskurkene. Kunsten å overleve gikk ut på det samme for begge parter. Det handlet om å ikke bli sett først. For da satt kula der den helst ikke skulle være, i samme øyeblikk som skytteren ropte ut sitt «PANG – du er død!».

Det var lite å si på innsatsen. Evnen til innlevelse og gjennomføring var upåklagelig. Modeller hentet fra bøker og blader ble troverdig gjenskapt i hodet på gutter med ubetydelig antydning til dun på overleppa. De er gjerne slik – ufattelig modige, umettelige på spenning og utrettelige i sin søken etter eventyr. Som heltene sine. Som brødrene og de andre tøffe guttene i nabolaget.

Tidene har i mellomtiden skiftet. Arenaen er flyttet fra skogen til virtuelle landskap i tiltalende farger, der heltenes rolle er å beskytte de sårbare mot de onde, ekle skurkene. Historiene er i prinsippet de samme, selv om fantasien ser ut til å ha tatt fullstendig overhånd i hendene på den nye, svært innbringende underholdningsindustrien.

Det nye er at kampene kan pågå i timevis med en allmektig heltedirigent ved spakene. Jentene er også kommet mer med i denne lekeverdenen der det brutalt forenklede maskuline er erstattet med figurer og miljø med mer feminine trekk.

Men den ekte 3D-opplevelsen fra guttedagene mine klare de neppe å kopiere.

Publisert i Avisa Nordland 28. april 2014

Jeg har mine røtter i fjæresteinene i Rødøy. Det henger klaser av tang og fiskeslo fra grenene i slektstreet mitt. Jeg vet hvem jeg er.

De var noen hardhauser, anene i slekta mi, som fartet på vinterfiske og dro uer og kveite fra dypet i fjordene. Kvinnfolkene var knapt i ro. Fra morgen til kveld tok de ansvar for unger og dyr, ved rokk og ovn. Alle sto på i en runddans styrt av årstidene, og vissheten om at alle var avhengige av hverandre.

De klorte seg fast på småbrukene under karrige kår mellom fjell og hav, og på omflødde øyer. Naturen var raus den ene dagen, og nådeløs den neste. De var sårbare, ble tøffe i trynet, og myke som smør under den værbitte huden.

Jeg var tilbake i sommer et par turer. Snuste inn angen av nedlagte småbruk og gjengrodde stier. Tok meg inn i jordkjelleren som kunne vært tatt i bruk når som helst, med sine vegger og tak av stein møysommelig lagt på stein.

Skiferhella som lå foran bislaget ligger der fremdeles, 60 år etter at huset ble revet. Naturen eter opp innmarka, jafs for jafs. Blant de viltgroende hagebuskene lukket jeg øynene, og lyttet til stemmene som en gang pludret i solveggen her.

Det er vanskelig å holde kontakten med denne delen av meg selv i den travle hverdagen jeg har nå. Det er som å leve på en annen klode, med ei svimlende dyp kulturkløft mellom da og nå. Og det slår meg at noe verdifullt kan være gått tapt.

Så får det være slik. For ingen kan basere nåtiden på fortiden alene. Men det går an å ta med seg det beste, og jeg tenker at dét handler om huske at ingen kan klare seg alene.

Du tenker kanskje at det er den største selvfølgelighet av alle.

Slik er det ikke.

For vi har organisert oss vekk fra nødvendigheten av å ta ansvar for hverandres ve og vel, og satt omsorgen for sårbare sjeler bort til folk som har betalt for det.

Flokken er splittet opp i enkeltmennesker som får klare seg så godt som de kan.

Publisert i Avisa Nordland 17. mars 2014