Sett fra min vinkel

Jeg har nettopp levert denne månedens bidrag av plastavfall til gjenvinning og energiproduksjon. Denne gangen ble det tre sekker fulle av emballasje og bæreposer, i hovedsak hentet hjem fra dagligvarebutikkene i nærområdet.

For slik er det blitt. Det aller meste av det jeg handler i butikkene er pakket i plast på en eller annen måte – og så i plast utenpå der igjen i form av en bærepose. Trolig tar jeg vel med meg hjem minst 500 slike bæreposer per år.

Det passer godt til tallene i en rapport fra Klif (SFT) fra 2008. Her går det fram at vi nordmenn bærer hjem rundt én milliard plastbæreposer årlig, tilsvarende 15.000.000 kilo plast. Og når jeg leser at dette utgjør bare tre prosent av alt plastavfall, kan jeg regne meg fram til at den samlede mengden plastavfall i Norge er på rundt 500.000.000 kilo per år.

Rapporten konkluderer med at seks av ti bæreposer brukes som emballasje til resteavfall. Det stemmer godt i vårt tilfelle, og jeg noterer meg at vi er flinke til å sende resten til resirkulering via renovasjonsselskapet Iris.

Ifølge medieoppslag var den samlede produksjonen av plastbæreposer levert til EUs befolkning på 3.400.000.000 kilo i 2008. Dette fikk EU til å vurdere forbud mot plastbæreposer for to år siden. Jeg aner ikke hvor denne saken står i dag, men jeg har fått med meg årsaken.

Det er nemlig allment kjent at det går med ett kilo olje som energikilde og ett kilo olje eller gass som råstoff til produksjon av ett kilo plast. I tillegg er det slik at det ved forbrenning av ett kilo plast avgis to kilo CO2.

Det enorme forbruket av plast resulterer med andre ord i strie strømmer av penger inn i oljefondets umettelige mage. Så isolert sett burde vi kanskje glede oss og oppmuntre til mer bruk av plastemballasje.

Hadde det bare ikke vært for medaljens bakside – den miljøbelastningen bruken av plast potensielt representerer. Jeg får kompensere for å være oljelandinnbygger med å bli enda flinkere til å sortere plastavfall.

Publisert i Avisa Nordland 17. oktober 2013

Jeg ble tidlig klar over at det bor eventyrer i meg. En indre sitring over tanken på å oppdage nye steder, avdekke hemmeligheter og nyte smaken av det ukjente. Drømmene ble tent i møtet med fortellinger. Som i bladet Illustrerte klassikere. Og i de såkalte cowboybøkene.

Her var heltene besluttsomme, helstøpte og uredde mannfolk med en egen evne til å tiltrekke seg det motsatte kjønn. Selvsagt ble jeg fascinert og forført.

Vi kjøpte pistoler og la oss pladask på bakken for å få has på fienden. Jeg ofret ikke edderkopper og annet kryp en tanke. Eventyret levde i kroppen, og tiden sto stille noen timer.

Men noe manglet. Hesten. Cowboyens trofaste venn. Den som kom vrinskende mot ham straks han plystret, og som bar ham gjennom ørkener og øde landskap på vei inn i alle mulige typer umulige situasjoner – og helskinnet mot solnedgangen etter at oppgaven var løst.

Jeg var så heldig å ha familie som drev med gårdsbruk i ei bygd i indre Salten. Hit dro jeg som slåttehjelp, og fikk kjøre høyvogna med en blakk nordlandshest i spannet. Jeg syntes det gikk litt for sakte, men det er en annen historie.

For det var Mona jeg hadde blikk for. Hun gikk og beitet for seg selv en søndag da jeg kom forbi. Snill var hun, og lot seg mate med saftige gresstrå og sto stille mens jeg forsiktig klappet henne på flanken.

Jeg klarte ikke dy meg. En gutt må gjøre det han må. Så jeg ledet henne etter grimen mot en stubbe, og lot det stå til. Jeg og mærra Mona duvende langs elvebredden i solskinnet. Du verden for en lykke som kan finnes i et slikt ritt.

Publisert i Avisa Nordland 6. september 2013

Jeg blir stadig vekk fascinert når jeg tenker på hvordan vi mennesker er skrudd sammen, mentalt altså. Hvordan vi for eksempel kan bli så opptatt av en enkelt ting eller følelse at alt annet så å si blir uvesentlig. Og hadde det bare dreid seg om vesentlige spørsmål om livet, døden og kjærligheten …

Nei da, det kan like godt være at hodet blir fylt av uvesentlige ting, som steiner og mineraler. Det vet jeg en god del om.

Av alle steder startet det i Sulitjelma. Nærmere bestemt i Ny Sulitjelma en sommerdag da vi rastet etter å ha vært på Suliskongen (1908 moh.). Det var da jeg ble bergtatt. Det var da jeg bøyde meg ned og slurpet i meg av det klare vannet som kom ut av en tunnelåpning. Først kjente jeg smaken. Så så jeg fargene på steinene. Sekunder etter kastet jeg opp så svovelspruten sto ut av munn og nese.

Hendelsen kunne fått hvem som helst til å avsky moder jords skjulte bestanddeler. Jeg ble steingal.

Jeg ble nysgjerrig og spurte litt, leste litt og begynte å se meg om, og gjorde stadig nye forbløffende oppdagelser. Det var ikke noe problem å finne gylne steiner med kobberkis og kubeformede svovelkiskrystaller. De ble faktisk fort kjedelige å se på for en kar som hadde fått krystalløyne.

Så fant jeg anhydritt som skinte mot meg med sin mystiske, fiolette farge. Deretter beksvart turmalin og dyprød rutil. Og det er bare en brøkdel av alt det som finnes av vakre mineraler og krystaller i og rundt Sulis. Livet hadde fått nytt innhold. For siden har jeg drømt om å finne flotte krystaller. Jeg ble mer opptatt av å studere terrenget rundt meg, og oppdaget eksempelvis at fjellknausen Kvithammar’n på Ørnes er noe helt for seg selv.

Dette er nemlig en såkalt eruptiv bergart, som betyr at det hvite i berget, og området rundt ble født som smeltet fjell som størknet over lang tid. Området er rikt på mineraler og krystaller, som eksempelvis asbest, turmalin, olivin, pyroksenitt og kvartsitt. Og drømmen om å finne den perfekte krystall lever fortsatt i beste velgående.

Publisert i Avisa Nordland 2. august 2013

Om et par dager er det tid for rolig pust og langsomme tanker, gjerne på et strandpledd med hendene bak nakken og blikket rettet mot skyene. Jeg gleder meg til turer i fjellet med fiskestanga og å dra ut i kajakk på duvende bølger, på leting etter lune viker å hvile ut i. Vi snakker om ferie, god tid og deilige dager til fri benyttelse. Jeg gleder meg.

Jeg vet at de kommer, tankene. Funderingen over hvordan det hele er skrudd sammen. Hva som driver meg til å tenke og handle som jeg gjør. Barndoms- og ungdomsårenes erfaringer. Verdier og holdninger jeg ble møtt med og som ble min kulturelle bakgrunn. Opprøret mot det jeg ikke følte meg bekvem med, som førte meg videre og i kontakt med andre tanker jeg fant verdifulle og nyttige. Bøker, filmer og artikler – et hav av menneskeskapte refleksjoner over folks sårbarhet og styrke i ulike situasjoner.

Hvem eier ordene? Begrepene som forankrer oss til det å være mennesker gjennom sitt innhold. De som rører hjertet og får oss til å kjenne det i magen, som vi sier. De som gjelder for alle mennesker og folkeslag på den lille kloden vår. Det som binder oss sammen og gjør det mulig å vite akkurat hvordan det føles å være til, på godt og vondt.

Jeg vokste opp med kirken og skolen som kulturbærere i et regime der kristendommen var enerådende. Den gangen, det som i dag må kalles for gamle dager, var det de kristne som eide ordene og forklaringene. I dag er det ikke lenger slik. Vi er blitt et flerkulturelt samfunn der humanister, muslimer, hinduer og mennesker med andre religiøse og kulturelle tenkesett bruker de samme ordene med den største selvfølgelighet.

Derfor kan ingen gjøre krav på eierskapet til ordene som setter rammer i viktige verdispørsmål som gjelder menneskeverd, hensynet til natur og miljø, klokskap og omsorg for de mest sårbare i samfunnet, barns oppvekstvilkår og hensynet til dem som ber om beskyttelse.

Jeg skulle bare ønske at alle politikere turte å gå i seg selv og spørre om de virkelig forfekter en politikk som tar de viktigste av alle ord på alvor.

Publisert i Avisa Nordland 20. juni 2013