Sett fra min vinkel

Da jeg som ung sjømann kom til den lille havnebyen La Guaira i Venezuela på midten av 1970-tallet ble jeg tilbudt skyss av en drosjesjåfør som snakket svensk. Trikset hadde han tydeligvis på lager i tilfelle det skulle dukke opp et skandinavisk skip.

Kreativiteten bunnet nok i en variant av kvinnen i nøden, tenker jeg. For Venezuela var som i dag et land med mange fattige, der slik oppfinnsomhet skiller mellom vinnere og tapere i kampen for å overleve.

Nå er ikke flerspråklighet noe universelt særtrekk blant drosjesjåfører. Det fikk jeg erfare så sent som i sommer, da jeg som verdensvant nordmann sent en kveld ankom Bologna i Italia som frittreisende turist.

Som en fisk på land måtte jeg stotrende ty til lommeparløren for å kunne kommunisere. For det er ikke bare det at drosjesjåførene i Cæsars fordums hjemland ikke snakker skandinavisk. De snakker ikke engelsk heller, og har trolig ingen planer om å lære seg det.

Jeg oppfatter ikke italienere som uhøflige og lite imøtekommende. Tvert imot. De vi ble kjent med var som folk flest. Snille, høflige og oppmerksomme. Vi møtte mange, og følte oss hjemme hvor enn vi kom, takket være den lille boken «Italiensk på 15 minutter», som vi rasket med oss i siste liten.

Det spesielle er at italienerne ikke ser ut til å ha behov for verden rundt seg. De oppfattes som konservative og er akkurat det. Vi kommer fra et lite land, og vet at vi må lære minst ett fremmedspråk for å klare oss. Slik er det ikke for italienerne.

De er vant til å være i sentrum. Hele verden har et forhold til Brutus og Cæsar, da Vinci og Michelangelo, og italienerne soler seg gjerne i sin fordums prakt.

De bor i et museum av bygninger fra det som med rette kan kalles for gamle dager. Bykjernen i Sienna er utvendig slik den var på 1400-tallet. Roma, Venezia og Firenze har den samme egenskapen, med skulpturer som stirrer med sine tomme øyne av marmor og granitt, slik de har gjort i århundrer, og hypnotisert alle, på italiensk.

Publisert i Avisa Nordland august 2010