Sett fra min vinkel

Det er grusomt pinlig å innrømme det, men jeg lar det stå til, i håp om at andre skal ha nytte av å lese dette. Om ikke annet så for å få lappet litt på sitt frynsete, digitale selvbilde.

Jeg er nemlig en av de mange som ofte føler at jeg lever i forvirringens tid.

Det oppleves som å henge med i et dragsug der turbulensen er så sterk at jeg ikke har noen mulighet til å slippe unna.

Jeg snakker om den digitale utviklingen, som for meg startet for vel 20 år siden med en liten stasjonær PC. I dag er vi tre i husstanden, som til sammen har elleve skjermer å forholde oss til.

Så langt er alt vel og bra, med tanke på valgmulighetene. For vi kan bære dem med oss, skjermene, og kan gjøre alt fra å lese e-post, google spennende artikler, eller se på tv-programmer og film i alle rom.

Jeg rekker ikke alt, orker ikke halvparten og skulle ønske jeg var flinkere til å ikke avslutte dagen med å legge kabalen som virker så utfordrende fordi den så altfor sjeldent går opp.

Nok om det. Problemet er ikke valgfriheten og utfordringene med å styre tiden min. Det jeg plages med er å henge med i alle oppdateringene, oppgraderingene, virusprogrammene, java-versjonene, passordene, meldingene om hvor mye plass jeg kan frigjøre på maskinene og hvor mye raskere de vil kunne operere dersom jeg bare betaler litt ekstra for oppryddingen i systemfilene.

Nå er jeg ikke helt borte vekk heller. Passordene mine finnes i bare noen få versjoner, som jeg klokelig har latt være å skrive opp noen steder. Det gjelder bare å prøve seg fram, og i verste fall nullstille og ty til en ny variant. Jeg har for eksempel skaffet meg både Dropbox, Evernote, OneNote og OneDrive i tillegg til Google+, for å holde styr på dokumenter og muligheten til å operere på flere plattformer og maskiner.

Jeg har til nå rettet mine anmodninger om å gjøre livet mitt enklere og bedre til Bill Gates og Steve Jobs og hans arvtakere. Men de ga meg bare enda mere vondt i magen.