Sett fra min vinkel

Om to måneder er det fire år siden de ansatte under et allmøte hos Rec Wafer Mono i Glomfjord gjorde opprør mot planene om å legge ned også denne fabrikken.

Før påske dette året hadde de fagorganiserte i Industri Energi, Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT), NITO, Tekna og ALT (Administrative, ledende og tekniske stillinger) bestemt seg for å kjempe.

Stoltheten over egen innsats i nedgangstidene, og muligheten til å presse kostnadene ytterligere, gjorde at de nektet å gi opp.

De fikk drahjelp fra Meløy Næringsutvikling, og etter kort tid klarte de å inspirere solgründer Reidar Langmo, som med sitt selskap Rebelijo AS stiftet Norwegian Crystals AS sammen med Energy Future Invest AS tre måneder senere. De ville overta det som fungerte, produksjonen av ingoter og blokker, og sette ut kuttingen av waferne til andre. For det var denne delen Rec ikke fikk til å produsere med fortjeneste.

Så langt har Reidar Langmo og ledelsen lyktes med å skaffe kapital, og de styrer nå mot muligheten for å gå med overskudd basert på ei omsetning på 400 millioner kroner i løpet av 2016. Den som ikke tar av seg hatten for det, har vel neppe noen hatt å gi honnør med.

Alle som kjenner bedriften fra innsiden vet at de egentlige heltene har vært der hele tiden. For det er fagarbeiderne som kjører fabrikken, døgnet rundt, fem skift bestående av skiftleder og åtte operatører.

Resten er det støtteapparatet de ikke kan klare seg uten – fabrikksjefen, ingeniørstaben og resten av administrasjonen i Glomfjord, og dem som driver forretningen fra selskapets kontor i Oslo der Reidar Langmo nå er daglig leder.

Det er en sammenheng her som har betydning for måten å tenke ledelse av industribedrifter på. Den kom til syne gjennom opprøret våren 2012, og bryter med det som tidligere ble sett på som lurt.

For slik vi har lært denne bedriften å kjenne består grunnfjellet av en kompromissløs tillit til fagarbeidernes kunnskaper. Uten dem ville de ikke hatt noe å selge. Og det er som kjent inntektene fra salget av sluttproduktet alle skal leve av.

Metoden de bruker er såre enkel og kan kort forklares som sunn fornuft satt i system, der mål som ikke er nådd må analyseres for å bli bedre i neste omgang. Problemet kan være knyttet til måten å jobbe på, maskinene, materialene eller menneskene. Løsningen er uansett åpen diskusjon og tillit til at alle jobber mot samme mål. At de lykkes der Rec måtte gi seg, i en verden der prisene på sluttproduktet stadig presses nedover, er et bevis godt nok på at tenkningen virker.

Det er slike fagfolk og ledere Nordland trenger. Resten ligger der foran føttene våre, havet, mineralene og grønn kraft i større mengder enn vi klarer å sette i arbeid.

Publisert i Avisa Nordland 22. februar 2016