Publisert av: Johan Arnt | mars 13, 2016

Gjør som Trump prater

Det holder, vi klarer ikke å ta imot flere, var konklusjonen hos alle ledende norske politikere da berget av sykler vokste til abnorme hauger på Storskog ved Kirkenes i fjor høst.

Omtrent samtidig innførte Sverige strengere grensekontroll, mens Ungarn allerede hadde fått opp den første piggtråden. Siden har vi sett en kjedereaksjon av stengte grenser helt ned til Hellas.

Vi er i ferd med å gjøre det den republikanske presidentkandidaten Donald Trump bare snakker om. Vi ler av hans urealistiske løfte om å bygge en mur mot Mexico for å stoppe strømmen av flyktninger fra sør. Denne vinteren vokser murene av piggtråd i Europa, på grenseovergangene og rundt provisoriske flyktningleirer som i den franske havnebyen Calais.

Europas politikk om åpne indre grenser har fått seg en smekk. Den er motivert ut fra behovet for fri flyt av varer, tjenester og arbeidskraft mellom de europeiske landene. Nå henger både denne politikken og Schengen-avtalen i en rusten streng om halsen på Europaparlamentet. For den nye virkeligheten fordrer nye måter å tenke på. I denne situasjonen kan vi stå i fare for å skylle babyen ut med badevannet.

Denne babyen er vårt eget vern mot umenneskelig behandling, og er manifestert i menneskerettighetskonvensjonen og Genèvekonvensjonen. Denne ryggraden i våre felles rettigheter kan vi være i ferd med å knekke med egne hender i det som framstår som et uverdig forsøk på å beskytte vår egen varme stue.

De siste dagene er det kommet fram at Tyrkia åpnet grensene sine bevisst i fjor sommer. Dette fordi Europa ikke ville være med og betale det landet ba om for å ta vare på de mange hundre tusen flyktningene fra Syria og andre arabiske land.

Det kom i tillegg til at Hellas og Italia allerede var oversvømt av flyktninger fra Midtøsten og Afrika. De levde under uverdige forhold i skogsholdt og midlertidige teltleirer, og én dag måtte det briste også her. De drømte om et bedre liv, og la på vandring i tusentall langs Europas åpne årer mot land som smykket seg med å være verdens beste å leve i.

De har mistet sin status som enkeltmennesker i de forhandlingene som nå pågår for å forhindre en ny bølge av flyktninger. Situasjonen preges av et storpolitisk spill uten plass til individuelle hensyn. Flyktningene regnes i tusentall og er blitt brikker på et europakart som nå tegnes om.

Fra sidelinjen prøver FNs generalsekretær og menneskerettighetsorganisasjonene å redde de siste restene av verdighet ved å trekke fram de grunnleggende rettighetene. Det er nesten så jeg kan høre Donald Trump fnyse i bakgrunnen.

Publisert i Avisa Nordland 13. mars 2016


Legg igjen en kommentar

Kategorier