Publisert av: Johan Arnt | november 2, 2010

Tannturist i Budapest

Dagen etter at jeg kom til Budapest for å kjøpe tannbehandling hos Eurodent kjenner jeg at jeg godt kan tenke meg å skrive noe positivt om opplevelsen.

Det hører med til historien at jeg for en måned siden var hos Eurodent i Oslo for å rotfylle to tenner som skal inngå i nye broer i munnen min – broer jeg skulle satt inn for flere år siden, dersom jeg hadde hatt råd. Min særdeles subjektive mening om behandlingen på klinikken i Oslo kan uttrykkes med tre ord: rimelig, profesjonell og smertefri. Behandlingen kostet 7500 kroner, alt inkludert med bedøvelse, røntgen og midlertidige fyllinger. Sammenlignet med prisene i denne oversikten: http://dintannlegeoslo.no/tannlege_priser.htm, har jeg så langt spart godt og vel 3000 kroner 🙂

Ved ankomsten på flyplassen i Budapest ble jeg plukket opp av en kvinne som ordnet med gratis skyss til hotellet, der jeg et par timer etterpå ble hentet av en drosje som kjørte med til klinikken for Eurodents regning. Etter behandlingen ble jeg så kjørt tilbake uten å måtte betale noe som helst. Nå er det ikke dyrt å la seg transportere med drosje her i Budapest, men likevel: Jeg opplevde det som hyggelig og trygt. Jeg har også rett til fri transport til flyplassen på hjemreisedagen, så sånn er det.

Under konsultasjonen opplevde jeg det stikk motsatte av det jeg er blitt avdvart imot av tannelgeforeningen, nemlig at utenlandske tannlegeklinikker gjerne plusser på med forslag om behandling pasientene ikke i utgangspunktet hadde tenkt på, med det som motiv å tjene mest mulig per pasient. Det jeg opplevde var at tannlegen faktisk foreslo å redusere bahandlingen – med garanti om at dersom det han foreslo ikke var tilfredsstillende, ja, så skulle jeg få den opprinnelig ønskede behandlingen gratis i ettertid. Dersom det ikke er å være på tilbudsseiden, så vet ikke jeg.

Så nå sitter jeg her på hotellet med ømme kjever etter en omfattende forbehandling for utskifting av tre amalgamfyllinger, innsetting av tre broer, og utskifting av sju misfargede tenner som nå skal få nye kroner. I tillegg skal jeg skifte misfargede fyllinger i seks fortenner i underkjeven. Det jeg først og fremst tenker på er Kjosern i Norwegian og samarbeidspartneren Travellink som har sørget for at det er mulig å reise tur retur til Budapest fra Bodø via Gardermoen og oppholde seg på et spa-hotell i seks døgn for totalt 4300 kroner.

Jeg tar meg noe for verken i kjevene, gleder meg til mitt nye dollarglis er kommet på plass, og tenker videre på at dette kommer til å være vel anvendte penger. I senere innlegg skal jeg dele resten av mine inntrykk fra denne erfaringen som tannturist i Budapest.

Publisert 2. november 2010

Publisert av: Johan Arnt | oktober 26, 2010

Tanker tenkt en varm sommerdag

Da jeg som ung sjømann kom til den lille havnebyen La Guaira i Venezuela på midten av 1970-tallet ble jeg tilbudt skyss av en drosjesjåfør som snakket svensk. Trikset hadde han tydeligvis på lager i tilfelle det skulle dukke opp et skandinavisk skip.

Kreativiteten bunnet nok i en variant av kvinnen i nøden, tenker jeg. For Venezuela var som i dag et land med mange fattige, der slik oppfinnsomhet skiller mellom vinnere og tapere i kampen for å overleve.

Nå er ikke flerspråklighet noe universelt særtrekk blant drosjesjåfører. Det fikk jeg erfare så sent som i sommer, da jeg som verdensvant nordmann sent en kveld ankom Bologna i Italia som frittreisende turist.

Som en fisk på land måtte jeg stotrende ty til lommeparløren for å kunne kommunisere. For det er ikke bare det at drosjesjåførene i Cæsars fordums hjemland ikke snakker skandinavisk. De snakker ikke engelsk heller, og har trolig ingen planer om å lære seg det.

Jeg oppfatter ikke italienere som uhøflige og lite imøtekommende. Tvert imot. De vi ble kjent med var som folk flest. Snille, høflige og oppmerksomme. Vi møtte mange, og følte oss hjemme hvor enn vi kom, takket være den lille boken «Italiensk på 15 minutter», som vi rasket med oss i siste liten.

Det spesielle er at italienerne ikke ser ut til å ha behov for verden rundt seg. De oppfattes som konservative og er akkurat det. Vi kommer fra et lite land, og vet at vi må lære minst ett fremmedspråk for å klare oss. Slik er det ikke for italienerne.

De er vant til å være i sentrum. Hele verden har et forhold til Brutus og Cæsar, da Vinci og Michelangelo, og italienerne soler seg gjerne i sin fordums prakt.

De bor i et museum av bygninger fra det som med rette kan kalles for gamle dager. Bykjernen i Sienna er utvendig slik den var på 1400-tallet. Roma, Venezia og Firenze har den samme egenskapen, med skulpturer som stirrer med sine tomme øyne av marmor og granitt, slik de har gjort i århundrer, og hypnotisert alle, på italiensk.

Publisert i Avisa Nordland august 2010

Publisert av: Johan Arnt | oktober 23, 2010

Dollarglis på billigsalg

Det er blitt en kjensgjerning at det kan koste skjorta å gå til tannlegen dersom det er snakk om mer enn årlige kontroller med fjerning av tannstein og litt oppfriskning av hvitfargen.

Det viser da også en undersøkelse Forbrukerrådet har gjennomført nå i høst blant norske tannklinikker, der Bodø kom dårligst ut.

Jeg gjorde en tilsvarende undersøkelse tidlig i år, for å sjekke hva det ville koste å få utført et omfattende renovasjonsarbeid i min egen tanngard.

Etter noen søk på Internett sendte jeg e-poster med forespørsel om pris til klinikker i Oslo, Tyrkia, Polen, Danmark og Ungarn. Da svarene kom forsto jeg hvorfor begrepet «tannturisme» er kommet inn i språket vårt.

Det er lett å la seg friste når en større jobb, som i Norge koster et sted rundt 100.000 kroner, kan la seg gjennomføre for halvparten eller under en tredel av det koster i Norge.

Selv valgte jeg en klinikk i Budapest med avdeling i Oslo. Fordelen er at garantileddet dermed verken er avskrekkende langt unna eller for dyrt å reise til. Selv med fire flyreiser og seks døgn på spa-hotell i Budapest, sparer jeg så mye at jeg uten å blunke kunne satt inn et tannsmykke eller to om behovet hadde vært der.

I bakholdet svirrer selvsagt advarsler fra Den norske tannlegeforening, som i flere artikler har advart mot tannturisme. Presidenten har gått så langt som til å advare mot at: «enkelte profilerte, utenlandske tannklinikker representerer en annen behandlingsfilosofi enn det vi betrakter som faglig forsvarlig her hjemme» (Tannlegetidende 2008).

Jeg velger å ta sjansen. Prisoversikten og avtaledokumentene er ryddige, og bildene viser smilende tannleger i lokaler som virker vel så godt utstyrt som de jeg har besøkt her hjemme – med vakuum på bankkontoen i etterkant som konsekvens.

For betenkningene mine har ikke gått på de ungarske tannlegenes motiver eller ønske om å tjene penger. Det er forhold som ligger til den menneskelige natur, og som kommer til uttrykk selv her hjemme. Nei, der som har forundret meg mest er opplysninger jeg har fra en kjenning, en norsk tannlege som er i opposisjon til det etablerte, norske tannhelsemarkedet.

Jeg kan ikke gå god for at vedkommende forteller hele sannheten. Det er likevel et tankekors å høre at det finnes ledd i verdikjeden som har så store fordeler av dagens prisregime at de aktivt motarbeider etablering av europeiske priser på tannbehandling i Norge.

Publisert i Avisa Nordland oktober 2010

Publisert av: Johan Arnt | oktober 19, 2010

Verdighet, som ved et trylleslag

Jeg sitter og tenker på at vår kommende konge, kronprins Haakon, står bak Global Dignity Day, verdens verdighetsdag, sammen med fattigdomsbekjemperen John Hope Bryant og filosofiprofessoren Pekka Himanen.

I morgen markeres denne dagen i mer enn 50 land verden over. Kronprinsen vår står i spissen for å sette verdighet på dagsorden i den videregående skolen over hele Norge. Der inviteres ungdom til å bli med og diskutere begrepet verdighet.

Samtidig registrerer jeg at det blir stilt spørsmål ved om det å promotere begrepet «verdighet» er et politisk anliggende, og ergo utenfor kongehusets godkjente virksomhetsområde.

Nå kan det jo tenkes at den etter mitt skjønn modige, edle og ridderlige kronprinsen vår blir bedt om å svare på om Stortinget ivaretar verdigheten til de eldre på en god nok måte, eller forsøkt fanget i andre finurlige retoriske feller. Jeg kunne godt tenkt meg å være med på en nasjonal dugnad som jeg er sikker på ville gitt ham et rikholdig knippe av passende tilsvar.

Mitt bidrag tar utgangspunkt i motsatsen til verdighet, nemlig krenkelse. Jeg tenker at dersom alle møter mellom folk tar utgangspunkt i at ingen har rett til å krenke andre, blir resultatet verdighet, nesten som ved et trylleslag.

I mitt eget liv har jeg erfart at det finnes et hav av muligheter til å krenke andre. Eksempelvis blir vi stadig dressert til selvdrap av egne initiativ og kreativitet gjennom virkemidler forfatteren Aksel Sandemose beskrev i janteloven i 1933. Det finnes også foreldre, og ikke minst lærere i barne- og ungdomsskolen, som fremdeles fristes til nedsettende kommentarer og andre mer eller mindre tilslørte krenkelser av barnas verdighet.

Skolen er etter mitt skjønn en utmerket arena for å stille krav om nulltoleranse for krenkende atferd, og da med verdighetsbasert lederskap som metode. Det må da selv kronprinser kunne ønske seg.

Publisert i Avisa Nordland 19. oktober 2010

Publisert av: Johan Arnt | september 8, 2010

Du verden, så liten du er

Uttrykket «Du store all verden!» er i ferd med å tape sin aktualitet som utrop i forbindelse med svært overraskende hendelser. For etter som tiden har gått har den kloden vi bor på, og som jeg regner som forbundet med begrepet «verden» i denne sammenhengen, liksom skrumpet inn.

Forresten, når det gjelder det «rommet» vår verden, kloden altså, befinner seg i, er det helt motsatt. For den ser ut til å vokse utover i det uendelige.

Nå har jeg ikke til hensikt å gjøre dere lesere svimle (av å tenke på verdensrommet). Dette dreier seg bare om en liten refleksjon over noe jeg av og til føler på med utgangspunkt i at etter hvert som jeg får stadig mer oversikt over det som skjer rundt om på kloden, får jeg mer og mer et bilde i hodet av at vi er et eneste stort nabolag.

Jeg var ti år før jeg midt på 1960-tallet for aller første gang fikk se en levende mann fra Afrika her på Ørnes. Noen år senere befant jeg meg som dekksgutt om bord i et cruiseskip i det karibiske hav, som del av en stab med folk fra alle verdens kanter og med alle typer hudfarger.

Han jeg delte lugar med var imidlertid lyshåret og blekhudet som meg. En trivelig kar fra Sørfjorden i Rødøy, fikk jeg vite. Det fikk meløyfjerdingen i meg til å tenke: «Du store verden, dette må jeg skrive hjem om», noe jeg da også gjorde. Da posten fra hjemlandet ble delt ut et par uker etter, viste det seg at den lyshårete var intet mindre enn en av mine mange og inntil da ukjente tremenninger.

Det typiske uttrykket ved en slik anledning er: «Nei, verden er sannelig ikke stor». Noe den faktisk ikke er. Det er bare så innmari mye lenger mellom her og der enn med de kommunikasjonsmidlene vi har til vane å benytte oss av for tiden, som jetdrevne fly, superraske tog og sportsbiler til å miste lappen med.

I min lokale verden, Meløy, bor det nå folk fra alle kontinenter. Nabolaget er blitt fargerikt, og jeg tenker at det er godt å vite at mens verdensrommet fortsetter å utvide seg, trekker vi naboer sammen, blir bedre kjent med hverandre, og føler oss litt tryggere på framtiden.

Publisert 8. september 2010

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier