Publisert av: Johan Arnt | oktober 25, 2009

Om en avglemt skjønnhet

I dag er jeg i det nostalgiske hjørnet, igjen. Tankene går tilbake til barndommen, til datidens foretrukne tumleplass. Til elva som renner gjennom Mosvolddalen. Skjønt, i senere år er jeg blitt oppmerksom på at den heter Mosvoldbekken, og at den neppe er stor nok til å kalles ei elv.

Det er imidlertid ikke korrekt språkføring denne teksten skal handle om, men snarere om følelser og røtter og gryende drømmer om fantastiske muligheter.

Nå er det slik at det vakreste partiet av elva mi for lengst er lagt under steinmasser og asfalt og hus og parkeringsplasser. Elveosen, eller osen, som vi kalte den, er borte. Det samme er det lille åttetallsformede deltaet nedenfor brua, der vi kunne lage hemmelige rom i det høye sivet.

Det er dette som kalles for utvikling. Barndommens rike ble knust under støyende maskiner. Det er lite å gjøre med det nå, og behovet for å utvikle Ørnes som regionsenter må gå foran – ja, det er lett å skjønne hvor jeg vil.

Timene med fiskestang, lukten av meitemark og våt jord, og følelsen når bekkeørreten ble landet. Duften fra steikepanna der det nytrukne trofeet krøllet seg i varmt fett.

I denne elva lærte jeg meg å svømme, i et parti vi kalte for Stilleelva. Andre lærte seg kunsten i Kulpen eller Storhølla. Varme sommerdager, mygg og klegg og turer med familien med duft av bålkaffe, skog og nyskrellede appelsiner. Lengdeløpsskøytene til bror min, som jeg kom i skade for å ødelegge på den ujevne isen.

Hvor mange barn som i dag har et forhold til Mosvoldbekken vet jeg ikke. Det er imidlertid få spor etter barneføtter langs elvekanten. Og Stilleelva er ikke lenger synlig gjennom vegetasjonen.

Jeg tenker at det er synd. Jeg tenker også at det kanskje kan gjøres noe med, og at dét avhenger av om mange nok føler et ansvar og synes det er greit å tenke høyt om noe som kan virke uviktig og kanskje umulig, og til og med kanskje unødvendig.

Jeg tar sjansen på å la det stå til og tilbyr meg å stille opp sammen med andre som også kjenner at det å tilrettelegge deler av denne avglemte skjønnheten for barn og familier og funksjonshemmede og eldre er svært godt anvendt tid.

Vi trenger steder der vi kan vandre sakte, gjerne langs rennende vann, for å søke rekreasjon og refleksjon. Eller kanskje slenge et snøre ut i håp om å få kjenne noe sprelle på kroken. Det gjør godt å oppleve lommer av tid der tankene kan flyte med strømmen.

Publisert i Avisa Nordland oktober 2009

Publisert av: Johan Arnt | oktober 15, 2009

Lita, mørk og potensielt livsfarlig

Det ligger en brun liten fristelse på bordet foran meg, som til tross for sitt noe kjedelige utseende har en viss makt. Denne ubetydelighetens betydelige påvirkning er av den slaget jeg godt kunne vært foruten.

Egentlig var det før den lekre innpakningen ble fjernet, lag for lag, at interessen var størst. Fine farger, god utstråling – et mesterstykke i kunsten å forføre.

Jeg griper meg i å tenke at jeg er utsatt for et profesjonelt grep. Markedskreftenes frie spill hadde lurt meg i ei felle, der min egen frie vilje ble satt på prøve. Jeg var dømt til å tape.

Slik situasjonen var i frihetens øyeblikk, i rommet som var der fra tidspunktet da jeg ble oppmerksom på kjøpsobjektet til jeg hadde dratt kortet, da jeg kunne tatt styringen, var hodet bare tomt. Sjokoladen havnet i lomma, og stoltheten et helt annet sted.

Jeg ble slitt sund mellom min egen karboangst og ropet om hjelp fra kroppens krevende lystsentre. Frykten for å bli feit vek for et øyeblikk for lenge. Kampen mot kiloene tok seg en pause, og mens våpnene var senket, omgrupperte fienden.

En klassisk historie, dessverre. Du føler at noe er galt, og demper uroen med koseprat om at du har full kontroll. Dette har jeg da vært borti tidligere, tenkte jeg da jeg nesten umerkelig beveget meg bort fra disken. Jeg var blitt skutt i filler i et ubevoktet øyeblikk, og visste ikke om noen andre visste.

Fakta er at jeg er periodesjokoholiker. Ikke så inn i hampen gal av lengsel som Comte de Reynaud i Lasse Halmstrøms film «Sjokolade» (den med Johnny Depp), tross alt. Likevel, som i filmen handler denne lille historien om kampen mellom det livsbejaende og pietismen i gastronomisk form.

Så ligger den nå foran meg, som sagt, og betenkningstiden er over. Enten gir jeg etter for lysten til å nyte forbuden frukt, eller jeg tar lekkerbiskenen i nakken og kyler den ut av vinduet. Historien har et kapittel to, et «point of no return» der konsekvensen av å handle byr på alternative sluttscener.

Nei, det går ikke an å være en så inn i granskauen kategorisk stabeis. Iallfall ikke når det er nasjonalfølelsen som står på spill. Sa jeg ikke at det var flekkede nordlandskyr avbildet på den gule innpakningen.

Jeg har tross alt brukt penger på ervervelsen, tenker jeg som et brukbart argument for å kunne gi etter for følelsen av å kjenne et lite stykke Norge gli forbi drøvelen. Jeg får heller tenke på påskesol, kalorikrevende skiturer, appelsin og bålkaffe, senke skuldrene og nyte den muligheten jeg tross alt fikk til å nyte smaken av dyrekjøpt frihet.

Publisert i Avisa Nordland oktober 2009

Publisert av: Johan Arnt | oktober 10, 2009

Twitter-tips

Jeg har vært aktiv bruker av Twitter siden våren 2009, og har rukket å lære en del om denne spennende måten å kommunisere på. Min første profilkonto, JoVotvik, er opprettet for å pleie mitt faglige nettverk, mens profilen JohanVotvik brukes i et lokalt nettverk av twittrere i og fra Meløy, kommunen jeg bor i.

Jeg bruker TweetDeck, som lar meg publisere og lese innlegg på både Twitter og Facebook i det samme vinduet.

Når jeg ikke har tilgang på datamaskin tyr jeg til mobilen, der jeg benytter Dabr som grensesnitt mot både Twitter og TwitPic, der jeg legger inn bilder jeg ønsker å publisere via Twitter.

Del gjerne dine erfaringer med leserne av denne bloggen ved å legge inn en kommentar 🙂

TweetDeck er utmerket som grensesnitt på flere måter, men ikke til søk på norske ord med Æ, Ø eller Å fordi bokstavene ikke lar seg skrive. Her kan Twitter Search være til god hjelp. Etter at du har søkt på et ord kan du, når resultatet av det første søket kommer opp, velge norsk som søkespråk. I noen tilfeller hjelper det, men heller ikke denne søkemuligheten er spesielt god når det kommer til disse tre sære bokstavene.

TweetDeck gir deg mulighet til å selektere de du selv følger, slik at du ikke ikke risikerer å miste tweets fra spesielle mikrobloggere du bare må holde deg oppdatert på. Dette er særlig interessant for dem som følger svært mange.

Publisert av: Johan Arnt | oktober 7, 2009

Twittrere i Meløy

Jeg har fått det for meg å bidra til å bygge et nettverk av folk fra Meløy som bruker Twitter mer eller mindre aktivt, og som kan rekruttere nye.

Etter noen dagers research er jeg kommet fram til at meløyfjerdingene i all hovedsak er på Facebook, og at Twitter er et svært ungt sosialt medium i kraft-, industri-, og fiskerikommunen Meløy. Det kan være mange årsaker til det, som at det er vanskelig å finne sambygdinger som er på Twitter. For å avhjelpe dette har jeg opprettet en åpen gruppe på Facebook for folk som ønsker å gjøre seg synlig som twittrer: Meløy på Twitter.

Facebook er vel og bra, men begrenser seg til å kommunisere mellom folk som velger å være venner.

Twitter er den moderne jungeltelegrafen, som sprer budskap hurtig ut i et enormt nettverk. Det er flere eksmepler på hvordan Twitter er uoverkommen som nyhetskanal.

Publisert av: Johan Arnt | september 18, 2009

Prosjektdesign

Jeg er for tiden fascinert av begrepet «prosjektdesign». Begrepet er i seg selv spennende fordi det utfordrer den tradisjonelle tilnærmingen til planlegging av prosjekter, der tenkningen presses inn i faste maler.

Jeg tenker at særlig prosjekter der oppdraget er å utforme felles verdigrunnlag og spilleregler for grupper av mennesker forutsetter en kreativ grunnholdning. Det ene prosjektet blir aldri likt det forrige, og planleggingen av prosjektet bør derfor følge en designprosess som involverer de menneskene som skal delta.

Et prosjektdesign fungerer som en dynamisk plan gjennom de ulike prosjektfasene, utformet for å oppnå prosjektets formål på best mulig måte. I utformingsprosessen finnes det derfor ingen fasit eller regler som ikke kan og bør utfordres.

Det ferdige prosjektdesignet bør etter mitt skjønn fortelle om prosjektets visjon, verdigrunnlag med regler for samhandling og kort- og langsiktig resultater og effekter. Videre bør det beskrive valg av metoder og arena, ressursbehov, medarbeidernes roller (ansvar og oppgaver) og hvordan prosjektet skal evalueres.

« Newer Posts - Older Posts »

Kategorier