Sett fra min vinkel

Jeg har tenkt litt på dette med regjeringens mattekrav for å komme inn på lærerutdanningen, som kom for å gi realfagene et løft. La oss nå håpe det fører til noe godt, ellers går vel ikke ligningen opp nå heller.

Jeg aner ikke hvor mange yrker som klarer seg uten realfagsmatte. Men de grunnleggende regneartene holder vel for de fleste – et stykk lønning minus faste utgifter er lik resten til luksus. I tillegg kan det være lurt å ha forstått forskjellen på 5 og 25 prosent rente, og å ha en viss peiling på hvorfor kredittkortlånet øker for dem som lar være å betale et par måneder fordi noe annet frister i farta.

Den engelske professoren Sir Ken Robinson er blant annet blitt kjent for utfordringen: Dreper skolene kreativiteten? Han har funnet mange svar som tyder på det, men klarer neppe å overbevise kunnskapsministeren vår om at interessen for realfag ikke løses ved å pøse på med mer av det samme. Vi trenger ikke flere lærere med fire i matte – det vi trenger er flere lærere som er nysgjerrige og inspirerende, og som klarer å vekke interessen for læring i de unge hodene med sin egen entusiasme for læring, inkludert matte.

Kunsten å gjøre matte til et spennende fag har vel neppe noe fasitsvar. Men ett er sikkert. Det er fort gjort å drepe interessen hos elever som yter motstand mot å bli pådyttet læring.

Kanskje burde vi erstattet tittelen mattelærer med et mer inspirerende begrep. Som talltemmer eller noe sånt. Noe kreativt. Noe som er egnet til å pirre nysgjerrigheten hos ungene. Ordet lærer er omtrent like dønn kjedelig som ordet matte.

Mattelekser er trolig det mest forsømte hjemmearbeidet som finnes. Ørten ganger ørten er og blir ørten, uansett hvor mange forsøk som gjøres. Jeg ble lei så fort at jeg trodde det var noe galt med meg. Og tror du det var mulig å få alt rett på prøvene? Klassens mattegenier fikk det til. Vi andre forsto tidlig at tallknusing er en kunst bare noen få kan mestre. Det vi ikke tenkte på var at prøvene var utformet for å avsløre nettopp dét. Det å gi samme prøveoppsett til alle fungerte som effektiv torpedering av lysten til å lære, denne naturlige drivkraften vi alle er født med, og som det skal så lite til for å drepe.

Jeg lurer på når det skal skje, tidspunktet når skolen slutter å være et sorteringsverk. Når skolen blir et sted hvor alle kan oppleve gleden ved å mestre i stedet for å være en institusjon med lisens til å skille mellom vinnere og tapere.

Skolen er blitt slik fordi vi har en lineær forståelse av læring der kunnskapene dyttes ut etappevis i passelige porsjoner. Og fordi lærerne måles på hvor mye de klarer å dytte inn i hoder som må svare med de forventede formuleringene for at svaret skal være rett. Det gir et deprimerende system som rangerer både lærere og elever, og skaper tapere på begge sider.

Publisert i Avisa Nordland 21. september 2016

Den vestlige verden befinner seg i en psykiatrisk hengemyr, hevdet lege Gisle Roksund i Aftenposten her om dagen. Bakgrunnen er at bruken av psykiatriske legemidler har økt betydelig i takt med at tilstander som før ble sett på som normale i økende grad blir til diagnoser med tilhørende resepter på piller.

Noen av oss er skrudd sammen slik at de oppnår bedre livskvalitet og et lengre livsløp når de tar medisinene legen eller psykiateren har skrevet ut. Roksund og en rekke andre fagfolk mener imidlertid at dansen rundt pillene har gått for langt.

I boka «En psykiatrisk epidemi» av vitenskapsjournalisten Robert Whitaker stilles det et interessant spørsmål.

Dersom nyere psykiatriske legemidler er så gode som legemiddelindustrien og psykiatere vil ha oss til å tro, hvordan kan det da være slik at psykiske lidelser har eksplodert i samme tidsrom som disse nye legemidlene har vært på markedet?

Det Whitaker har gjort er å undersøke forskningen som ligger til grunn for dagens omfattende bruk av psykiatriske legemidler. Allerede på 1980-tallet kom det fram at psykiatriske legemidler kan skape kjemisk ubalanse i hjernen. Forskning på langtidsvirkninger de siste 50 årene tyder på at slike legemidler øker sannsynligheten for at brukerne kan bli kronisk syke, få svekket funksjonsevne, og bli mer utsatt for psykiske lidelser.

Fra mitt ståsted som lekmann og helsejournalist høres det ut som om slike legemidler kan koke hjernen på folk.

De psykiaterne og legene som nå rister på hodet bør tenke over om de som andre høyt utdannede mennesker overvurderer betydningen av sine egne fagfelt. De vet også at det aller meste av forskningen på slike medisiner finansieres av legemiddelindustrien, i samarbeid med psykiatere som gjennom arbeidet med diagnosemanualene passer på at symptomer og anbefalt medisinering passer som hånd i hanske.

I siste instans har folk et selvstendig ansvar for sine egne liv, og for hva de putter i seg og tillater gitt til sine egne barn. Dersom mange nok sier nei til eksempelvis lykkepiller, vil de utøve en forbrukermakt som kan sette en stopper for produksjonen av slike medikamenter. For lønnsomheten i legemiddelindustrien henger samme med mulighetene for økt salg – ikke for økt grad av helbreding.

Det handler om å leve, og ikke bare om å overleve i møtet med livets grunnleggende usikkerhet. Jeg antar at leger og psykiatere ville gjort en vel så god jobb om de valgte å klappe igjen medisinhåndboka og anbefalt kurs i livsmestring og delt ut grønne resepter i stedet for piller – så ofte som mulig.

For depresjoner og angst kan snus til mestring og livsglede dersom prosessen ikke punkteres med kjemiske midler.

Publisert i Avisa Nordland 20. april 2016

Det holder, vi klarer ikke å ta imot flere, var konklusjonen hos alle ledende norske politikere da berget av sykler vokste til abnorme hauger på Storskog ved Kirkenes i fjor høst.

Omtrent samtidig innførte Sverige strengere grensekontroll, mens Ungarn allerede hadde fått opp den første piggtråden. Siden har vi sett en kjedereaksjon av stengte grenser helt ned til Hellas.

Vi er i ferd med å gjøre det den republikanske presidentkandidaten Donald Trump bare snakker om. Vi ler av hans urealistiske løfte om å bygge en mur mot Mexico for å stoppe strømmen av flyktninger fra sør. Denne vinteren vokser murene av piggtråd i Europa, på grenseovergangene og rundt provisoriske flyktningleirer som i den franske havnebyen Calais.

Europas politikk om åpne indre grenser har fått seg en smekk. Den er motivert ut fra behovet for fri flyt av varer, tjenester og arbeidskraft mellom de europeiske landene. Nå henger både denne politikken og Schengen-avtalen i en rusten streng om halsen på Europaparlamentet. For den nye virkeligheten fordrer nye måter å tenke på. I denne situasjonen kan vi stå i fare for å skylle babyen ut med badevannet.

Denne babyen er vårt eget vern mot umenneskelig behandling, og er manifestert i menneskerettighetskonvensjonen og Genèvekonvensjonen. Denne ryggraden i våre felles rettigheter kan vi være i ferd med å knekke med egne hender i det som framstår som et uverdig forsøk på å beskytte vår egen varme stue.

De siste dagene er det kommet fram at Tyrkia åpnet grensene sine bevisst i fjor sommer. Dette fordi Europa ikke ville være med og betale det landet ba om for å ta vare på de mange hundre tusen flyktningene fra Syria og andre arabiske land.

Det kom i tillegg til at Hellas og Italia allerede var oversvømt av flyktninger fra Midtøsten og Afrika. De levde under uverdige forhold i skogsholdt og midlertidige teltleirer, og én dag måtte det briste også her. De drømte om et bedre liv, og la på vandring i tusentall langs Europas åpne årer mot land som smykket seg med å være verdens beste å leve i.

De har mistet sin status som enkeltmennesker i de forhandlingene som nå pågår for å forhindre en ny bølge av flyktninger. Situasjonen preges av et storpolitisk spill uten plass til individuelle hensyn. Flyktningene regnes i tusentall og er blitt brikker på et europakart som nå tegnes om.

Fra sidelinjen prøver FNs generalsekretær og menneskerettighetsorganisasjonene å redde de siste restene av verdighet ved å trekke fram de grunnleggende rettighetene. Det er nesten så jeg kan høre Donald Trump fnyse i bakgrunnen.

Publisert i Avisa Nordland 13. mars 2016

Om to måneder er det fire år siden de ansatte under et allmøte hos Rec Wafer Mono i Glomfjord gjorde opprør mot planene om å legge ned også denne fabrikken.

Før påske dette året hadde de fagorganiserte i Industri Energi, Forbundet for Ledelse og Teknikk (FLT), NITO, Tekna og ALT (Administrative, ledende og tekniske stillinger) bestemt seg for å kjempe.

Stoltheten over egen innsats i nedgangstidene, og muligheten til å presse kostnadene ytterligere, gjorde at de nektet å gi opp.

De fikk drahjelp fra Meløy Næringsutvikling, og etter kort tid klarte de å inspirere solgründer Reidar Langmo, som med sitt selskap Rebelijo AS stiftet Norwegian Crystals AS sammen med Energy Future Invest AS tre måneder senere. De ville overta det som fungerte, produksjonen av ingoter og blokker, og sette ut kuttingen av waferne til andre. For det var denne delen Rec ikke fikk til å produsere med fortjeneste.

Så langt har Reidar Langmo og ledelsen lyktes med å skaffe kapital, og de styrer nå mot muligheten for å gå med overskudd basert på ei omsetning på 400 millioner kroner i løpet av 2016. Den som ikke tar av seg hatten for det, har vel neppe noen hatt å gi honnør med.

Alle som kjenner bedriften fra innsiden vet at de egentlige heltene har vært der hele tiden. For det er fagarbeiderne som kjører fabrikken, døgnet rundt, fem skift bestående av skiftleder og åtte operatører.

Resten er det støtteapparatet de ikke kan klare seg uten – fabrikksjefen, ingeniørstaben og resten av administrasjonen i Glomfjord, og dem som driver forretningen fra selskapets kontor i Oslo der Reidar Langmo nå er daglig leder.

Det er en sammenheng her som har betydning for måten å tenke ledelse av industribedrifter på. Den kom til syne gjennom opprøret våren 2012, og bryter med det som tidligere ble sett på som lurt.

For slik vi har lært denne bedriften å kjenne består grunnfjellet av en kompromissløs tillit til fagarbeidernes kunnskaper. Uten dem ville de ikke hatt noe å selge. Og det er som kjent inntektene fra salget av sluttproduktet alle skal leve av.

Metoden de bruker er såre enkel og kan kort forklares som sunn fornuft satt i system, der mål som ikke er nådd må analyseres for å bli bedre i neste omgang. Problemet kan være knyttet til måten å jobbe på, maskinene, materialene eller menneskene. Løsningen er uansett åpen diskusjon og tillit til at alle jobber mot samme mål. At de lykkes der Rec måtte gi seg, i en verden der prisene på sluttproduktet stadig presses nedover, er et bevis godt nok på at tenkningen virker.

Det er slike fagfolk og ledere Nordland trenger. Resten ligger der foran føttene våre, havet, mineralene og grønn kraft i større mengder enn vi klarer å sette i arbeid.

Publisert i Avisa Nordland 22. februar 2016