Sett fra min vinkel

Det er lett å forstå at det for et barn er godt å holde rundt en godslig, rund pappakropp, gjerne med litt helskjegg. Og han har i beste fall også en snill, varm stemme og en hang til å humre så magen disser litt, sånn passe synlig, når ungene gleder ham.
Det kan da ikke være noe galt med litt pondus. Lubne menn er ålreite skapninger, de også.
Greit, så er det ikke dét debatten om pappakroppen handler om. Denne farsotten av en merkelighet som har versert i mediene de siste ukene, og som vel i realiteten forteller at det å være tilfreds med sitt eget utseende er noe av de mest utfordrende vi kan utsette oss selv for.

Kroppen vår er den synlige delen av vårt eget, komplekse vesen. Hvordan vi ser ut, og måten vi kler og ter oss på, gjør oss mer eller mindre attraktive. Menneskene har til alle tider vært opptatt av sitt ytre, nettopp fordi vi vet at det er dem som passer best til det gjeldende skjønnhetsidealet som foretrekkes i konkurransen på partnermarkedet.

Her er det vinn eller forsvinn, ser det ut til. For noen er villig til å operere bort deler av seg selv, eller å legge inn fremmedlegemer i kroppen sin for å passe inn i den gjeldende trenden. Andre driver seg selv fra skanse til skanse med jojoslanking, eller trener på seg skader i et eller annet treningssenter, som popper opp som paddehatter noen steinkast fra de mange turstiene de kanskje heller skulle gått på.

Mannens kropp er et omdiskutert objekt. Menn utsettes for usunn kroppsfiksering som bidrar til at mange innerst inne går rundt med en følelse av at de ikke er bra nok. I verste fall rammes de av andres åpenbare forakt og sin egen, ødeleggende selvforakt. Aller helst skulle de sett seg omgitt av kvinnelig gunst og beundring, men så trekkes selv deres egen kvinnes blikk mot andre menn på gata.

Kvinner trives best når de kan være stolte av å vise fram mannen i sitt liv, som et bevis på at de selv er blitt foretrukket.
Dette vet menn. Dette sitter i genene våre og er en del av vår kultur. Det ytre teller og vil komme til å gjøre det så lenge det finnes folk på jorden. Det kjedelige er at det ytre er et skall som dekker over hvem mannen er som menneske, det som i bunn og grunn teller vel så mye når det kommer til stykket. Det vet i alle fall ungene.

Vi er vitne til et opprør mot all kroppsfikseringen. Sexpack holdes fram som mottrekk mot sixpack, men det er ikke nok. Det vi egentlig trenger er et opprør mot matvareindustrien, som pøser på med tomme kalorier i form av næringsfattig hvetemel og skadelig sukker. Vi betaler dyrt i penger og helse, og får skadelig fedme som resultat. Butikkhyllene bugner av varer vi egentlig ikke trenger, eller burde holdt oss unna.

I februar i år brakte Avisa Nordland nyheten om Salten kommunerevisjons slakt av legetjenesten i Meløy for mangelfull kontroll med kvaliteten.

Den har blant annet vært preget av en vanvittig vikarstafett forårsaket av underbemanning og kritikkverdige lokaler og datasystemer. Kommuneoverlegen, som selv har 1.000 pasienter på sin liste, ikke har hatt nok tid til å ta seg av administrative oppgaver. Det er ille, men verre er det at pasientene har vært henvist til en strøm av nye vikarer med språkutfordringer.

Svaret fra kommunestyret var å be rådmannen søke ekstern bistand for å få skikk på tjenesten. Etter det Avisa Nordland erfarer er det nå innledet samarbeid med Nasjonalt senter for distriktsmedisin i Tromsø, som nylig var i Meløy for å se på forholdene.

Det er bra, forutsatt at kommuneoverlegen får satt av tid til å følge opp, og at Meløy får flere stabile leger som ønsker å bosette seg i kommunen. Først da kan de kalles for fastleger. Det er nemlig et begrep som tar utgangspunkt i pasientenes behov for forutsigbarhet og trygghet, og ikke om legen er fast ansatt eller innleid vikar.

Det er rådmann Hege Sørlies ansvar å sørge for kvalitet i tjenestene, og etter det vi forstår angripes saken fra flere kanter. Vikarene er blitt færre, og ei omorganisering av ledelsen skal gi bedre kontroll. Det er ingen grunn til å tro at rådmannen ikke kommer til å følge opp så godt det lar seg gjøre. Spørsmålet er om legetjenesten kommer seg opp av sottesengen bare ved å bli kommandert til å bli frisk.

Det rusler nemlig en elefant eller to omkring i rommet. De er av politisk karakter, og er satt navn på av flere av Meløys kommuneoverleger og rådmenn de siste 25 årene.

Den ene har flere ganger tutet med snabelen sin om en legestruktur preget av at hver bygd og øy helst skulle hatt sitt eget legekontor. Gamlemor Anna er nemlig for skrøpelig til å reise med buss og ferge, og næringslivet taper penger på at de ansatte må bruke lengre tid enn nødvendig på legebesøket. Da legestrukturen skulle omstruktureres i mai i fjor anbefalte rådmannen å redusere fra fire legekontor og to utekontor til to legesentre, ett i nord og ett i sør. Det ble for hard kost for politikerne, som mistet helheten av syne. De best representerte bygdene, Ørnes, Glomfjord, Engavågen og Meløya vant, mens Halsa og Bolga ble ofret. Den økonomiske gevinsten er vel knapt nok merkbar.

Den andre elefanten er den førstes bror og skjebnefelle. Den går rundt i gangene og sukker over politikernes svik og manglende evne til å lande den evinnelige diskusjonen om hvor Ørnes legesenter skal lokaliseres, og hvordan det skal utrustes. Legene må fortsatt ta til takke med sine trangbodde, midlertidig permanente lokaler på Ørnes, der verken ansatte eller pasienter trives.

Det skorter ikke på politiske løfter, men på vilje til å handle.

Det er nå gått tre uker siden 3.933 ungdommer i Nordland leverte sine søknader til den videregående skolen. Loddene er kastet for alle dem som fyller 16 år i 2015.

For rundt halvparten av dem, som har søkt på linjer som skal lede fram til fag- eller svennebrev, finnes det ingen garanti for å få fullført utdanningsløpet.
For de flinkeste går det nok greit, men dessverre er det slik at altfor mange kommer til å oppleve porten til arbeidslivet som boltet og stengt.

Industrifylket Nordland har bruk for alle, men mangler ifølge tall fra Nordland fylkeskommune læreplasser til to av tre elever etter vg2.
Det innebærer at rundt regnet 1.300 av dem som til høsten starter på utdanningsløp i et yrkesfag ikke vil ha tilbud om læreplasser når de går ut av vg2 våren 2017. Det er den nakne sannhet, selv om det er store forskjeller fra fag til fag.

Det hører med til historien at Nordland ligger i toppsjiktet i Norge med til sammen 1.395 søkere til læreplasser, 12,3 prosent av det totale elevtallet.
Det speiler at Nordland har tradisjon for rekruttering til yrkesfagene mer enn det forteller om næringslivets og kommunenes evne og vilje til å ta imot lærlinger og lærekandidater.

Vi har før fortalt historien om Meløy, som er blant de beste i klassen på å skaffe læreplasser til yrkesfagelevene. Den saken har flere sider. På den ene siden har den videregående skolen lagt vekt på realitetsorientering av elevene sine om betydningen av lavt fravær og interesse for faget vist gjennom greie karakterer. Den andre siden av medaljen er preget av at kommunen og næringslivet har åpnet portene sine for de unge håpefulle.

Dette bør andre kunne lære av. For Nordland trenger et kraftigere oppsving i etablering av læreplasser enn økningen på 120 fra 2014 til 2015.

Da økonomiprofessor Erlend Bulvåg tidligere i år holdt foredrag under rådgiverkonferansen i Meløy, satte han ord på de unges møte med den grimme virkeligheten når knapphetsressursen lærekontrakter er fordelt på de heldigste.

Han beskrev det å ikke få seg lærekontrakt som å få juling på vei til juleballet. De med lærekontrakter får med andre ord svinge seg i ballsalen, mens flesteparten ligger utenfor og gråter i grøftene.

Ansvaret for å få skikk på denne skjevfordelingen ligger på flere, og da særlig på fylkesregjeringen. For dersom Nordland skal kunne hevde seg i konkurransen om innbyggerne og kompetansen, må våre unge få et tydelig signal om at det er bruk for dem alle.

Fortsetter vi som om alt er i orden, nytter det ikke å klage i ettertid.