Sett fra min vinkel

Ifølge den iranske professoren Hossein Askari handler ikke grunnverdiene i islam om verken sharialover eller dannelse av religiøse stater. Tvert imot, påpeker han at flere vestlige demokratier styres mer etter Koranen enn land vi tenker på som islamske stater.

Det kom fram i 2014 da han som leder av en forskergruppe ved Washington University i USA presenterte en undersøkelse som sjokkerte mange. De hadde satt sammen en indeks basert på de aller viktigste verdiene i Koranen, for så å undersøke hvordan styresettet i ulike land speilet disse verdiene.

Norge viste seg å være blant de ti mest muslimske landene, mens eksempelvis Saudi-Arabia kom på 91. plass. Årsaken, forklarte Askari, er at et land ifølge islam skal ha gode og velfungerende institusjoner, der lederne følger de samme lovene som innbyggerne. Samfunnet skal være basert på økonomisk og politisk frihet, mens korrupsjon og utarming av samfunnet ikke er greit. Ifølge Koranen er det også strengt forbudt å undertrykke et lands innbyggere.

Dette forteller ikke alt, men noe viktig. Nemlig at muslimer verden over prøver å forså sin egen religiøse identitet gjennom å tolke Koranen ut fra et nåtidig ståsted.

Den norske samfunnsdebattanten Bushar Ishaq sier det slik i Klassekampen lørdag: «Muslimer flest har et humanistisk verdigrunnlag og ser ikke på islam som et politisk program, men som et moralsk kompass.» Hun snakker vel å merke her på vegne av muslimen i gata og ikke om lederne i de landene som har utviklet teokratiske styresett.

Jeg tolker dette som en måte å gjøre opprør på som vi kjenner igjen fra vår egen, vestlige kultur. For inntil ganske nylig var nemlig vårt samfunn preget av begrensninger basert på bokstavtro tolkninger av Bibelen. Tenk bare på bakgrunnen for debatten om kvinnelige prester og biskoper og på de homofiles kamp for å få gifte seg i kirken.

Vi har skilt kirke og stat og har i dag et rent sekulært styresett, som altså hylles av muslimer som lengter etter det samme for sine samfunn og nasjoner. Derfor tenker jeg at vi gjør best i å leve etter det vi sier, og ikke si én ting og gjøre det motsatte. For dette handler ikke bare om folkeskikk, men også om en moralkodeks som er felles for hele menneskeheten.

Som gode medmennesker må vi derfor prøve å forstå også det vi ikke kan akseptere. Det er nødvendig dersom vi skal kunne ta imot mennesker fra andre kulturer på en måte som er oss verdig. Og da kan vi ikke la våre standpunkter, argumenter og handlinger styres av føleri og frykt.

Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste dersom vi opptrer som om det er islam vi bør frykte. For kimen til inhumanitet bor i oss alle, og den kan spire like godt i kristne som i muslimske samfunn, har vi sett.

Sommeren 2010 ble kommunelege Trond Wirkola i Sveio kommune kjent etter at han skjermet en pasient mot støy fra noen sauer som beitet på et jorde ved huset hans.

Saken, som først sto å lese i avisa Vestavind, blåste liv i en diskusjon som siden har løyet til det som må betegnes som flau vind. Den gangen var det pasientens rett til nattero som ble tatt hensyn til.

Sauebjellene skranglet så inn i hampen mye, døgnet rundt, at mannen fikk helseplager. Kommunelegen sørget for et bjelleforbud på et tre mål stort område ved huset med hjemmel i lov om Miljørettet helsevern. Sauene var det knapt noen som tenkte på, selv om det var de som gikk med støykilden rundt halsene sine.

Årsaken var nok at sauenes eventuelle stress på grunn av øredøvende støy fra bjellene ikke ble nevnt i selve saken. Lederen av Norsk Sau og Geit framholdt da også at alle sauer på fjellbeite må ha bjeller på, og at det var over én million slike bjellesauer i Norge. Så da så.

Han syntes bare at det var synd at sauenæringen sto i fare for å bli fyet på av historieløse dyrevernere, og det for noe som har pågått i uminnelige tider.

Det skal anføres at bjellene gjør det lettere for bøndene å finne igjen dyrene sine, om det nå gjelder sauer, geiter, kviger eller hester. Kritikerne hevder at støyen også kan lokke til seg jerv og andre rovdyr, som dermed kan slippe å gå sultne til sengs den tiden husdyrene våre gjør seg feite på sommerbeitet.

La nå det ligge, for her er det et helt annet tema som er sentralt, nemlig faren for øresus og tinnitus hos bjellebærerne.

Går det an? tenker du. Og jeg må svare at det aner jeg ingenting om, etter forgjeves å ha googlet om det finnes forskning på feltet. Det er kanskje ikke så rart, all den tid husdyrene våre ikke har noen de kan klage til, om de da i det hele tatt er i stand til å forstå at lydene ikke finnes der av naturlige årsaker.

Det er grunn til å tro at dyreører har noenlunde samme oppbygging som den humane utgaven. Ved siden av luktesansen er nok også hørselen av vital betydning for husdyrenes evne til å orientere seg og til å bli advart mot luskende føtter. Dersom det er slik at også dyr kan bli plaget av tinnitus er det derfor minst én god grunn til å se etter alternative måter å holde styr på beitedyrene på.

I 2011 ble det innført elektronisk merking av sau, som tiltak for sporing av slaktedyr. Mange mener det nå er på tide også å skifte ut den fysiske bjelleklangen med utstyr som kan sende meldinger om dyrenes nøyaktige GPS-posisjon. Utstyret finnes allerede, og har dokumentert sin positive effekt når det gjelder bøndenes muligheter til å finne igjen beitedyrene sine på en effektiv måte, døde eller levende.

Personlig synes jeg det kan være koselig å sette meg ned med termos og matpakke og lytte til bjelleklangen fra beitende sauemødre.

Men jeg kan klare meg uten, særlig etter å ha tenkt over at det kan finnes flere gode grunner til å innføre moderne teknologi, også i landbruket.

Det er lenge siden jeg tapte forståelsen av Oljefondet, den norske befolkningens sparefond til bruk for framtidige generasjoner. Tallene er blitt for store til at de er mulige å begripe sånn umiddelbart. Det er nok mange som har det sånn.

Derfor har jeg sjekket litt for om mulig å få bedre kontakt med tallenes tale. Og fant at verdien av fondet for 20 år siden var på 80.000 kroner per innbygger. I fjor økte verdien til én million kroner per innbygger, mens vi kunne fått 1,4 millioner kroner hver om vi tømte fondet i år. I mars passerte nemlig verdien av Oljefondet 7.000 milliarder kroner.

Over årets statsbudsjett er det til sammen bevilget 169 milliarder kroner fra Oljefondet, eller tett på 33.000 kroner per innbygger til smøring av det statlige maskineriet. Til sammenligning vokste verdien av fondet med 544 milliarder kroner i 2014, og – hold deg fast – med rekordhøye 581 milliarder kroner bare i løpet av årets første tre måneder.

Oljefondet er nå det største fondet i sitt slag i verden. Det har aksjer i 9.000 selskaper og forvalter eierinteresser i 75 land. Oljefond-sjef Yngve Slyngstad har 450 ansatte i staben sin, samt 60 eksterne forvaltere verden over som investerer oljepengene våre med gunstige bonuser som gulrot. Samtidig mener sentralbanksjef Øystein Olsen at det er på tide å skru igjen oljekrana. Årsaken er at økonomene mener veksten i de offentlige utgiftene ellers vil spise opp veksten i fondet innen det er gått ti år. Slike festbremser har ikke politikerne for vane å høre på mer enn de må, uansett farge. De svinger mer enn gjerne ansvarlighetsfanen i valgvinden, men elsker de gode formål straks taburettene er vunnet.

Penger har ingen moral, men en tendens til å trigge umoral. De etiske dilemmaene står i kø for Ola og Kari, som sliter med at de bor i et land som lider av offentlig fattigdom samtidig som statskassen flommer over av penger. Norge, som på grunn av Oljefondet er blitt den rike mannen i Europa, stenger portene sine så godt det lar seg gjøre for de elendige som strømmer ut av krigs- og kriseherjede land i Afrika og Midtøsten. Mens land som Tyrkia, Jordan, Italia og Hellas mister pusten i dragsuget etter dem som strømmer inn over grensene, holder norske politikere for øyne og ører mens munnen plaprer i vei om hvor vanskelig alt vil bli dersom vi tar imot mer enn 8.000 av dem over tre år. Det er like mange som vil drukne i Middelhavet over to år, basert på tallene for 2014.

Vi er blitt så rike at vi har mistet bakkekontakten. Så rike at omsorgen for bruken av grunkene er blitt selve saken. Det finnes dem som tror at om vi nå hadde holdt ei folkeavstemning, så ville folket hatt lettere for å si ja til å begrense adgangen for mørkhudede arabere og afrikanere, enn til å si ja til å være barmhjertige naboer på en klode som holder på å forgå.